Fanget i språk?

"Åpenheten er en forstivet åpenhet, fordi den er gjennomregulert av et språk, som styrer ved å produsere og reprodusere det som får framtre i denne åpenhet som sann virkelighet, en virkelighet som føyer seg etter det vesen som dette språket setter." Helge Pettersen i boka Nietzsche - Lidelse og menneskedannelse, s. 19.

Denne siteringen får meg til å reflektere over hvordan vi forstår en døvekultur bestående av tegnspråkbrukere gir uttrykk for. En kultur som denne har språk som vi bruker til å kommunisere med hverandre. Språket brukes også til å utveksle synspunkter og meninger. Nettopp slike synspunkter og meninger kan være uttrykk for en forstivet åpenhet. Fordi vi har "internalisert" i oss de begreper og språket gjennom tiden og setter dem fast i vår hukommelse. Vi tror vi er åpne, men er ført bak i lyset. Vi er blinde for den kreativiten vi trenger for å utvikle oss som mennesker eller skape noe nytt. For hva betyr å gjennomregulere et språk? Er det samme som det å regulere et vannmagasin, et magasin som vanskelig kan bli tom, men likevel kan bli helt tom? Vi blir bekymret og prøver å finne måter å løse problemet på: fylle opp vann i magasinet. Det samme har vi når vi tenker språk. Uten språk er vi maktesløse. Hvis vi ser bort fra det å være avhengig av språket, så vi kan ta fatt i våre kreative evner til å produsere nye ideer? Hjelper det? Meget tvilsomt!