Det gode liv

Jeg tar utgangspunkt i Filosofisk leksikon, side 340, punkt 1:

"I tysk opplysningsfilosofi betegnelse for en filosofi som spesielt tilsikter å gi praktiske anvisninger for et godt liv."

Fordi denne definisjonen, i følge Hevrøy (Nietzsche og spillets livsfilosofi, en masteroppgave 2007), vil klinge sokratisk i Nietzsches ører. "Om man trakter etter et godt liv kan det være et symptom på at livet ikke sees som noe godt i utgangspunktet" (Hevrøy 2007:8-9).

Hvis et godt liv kan være et symptom på at livet ikke sees som noe godt i utgangspunktet, så er Sokrates' død pekt på hans resignasjon i møtet med livets lidelser. Dette betyr at Sokrates nedvurderer det gode liv som det sanselige og det fysiske liv. Derfor kan det gode liv, for Sokrates, vitne om en distanse til livet.

Og hvis det er slik, så vil man forsøke eller flykte fra livet.

Dette er i tråd med Nietzsches oppfatning at kristendommen er den religion som sier nei til dette jordiske liv, som en form for et asketisk ideal. Nietzsche ser for seg at vi må godta ens liv slik det er. Dette er noe Nietzsche ønsker at vi skal bedre vår helse gjennom å beja til livet og ta på oss lidelsene i livet. Slik jeg forstår Hevrøy, så mener han at Nietzsches tekster kan forstås som en lek hvor smerten leves ut og gjennomgåes. Videre bemerker Hevrøy at "uttrykket, kunsten, ser ut til å gi en lystfølelse. Samtidig løser leken (fortolkningskunsten) opp de fastholdende repressive rammer". (Hevrøy 2007:8)

Vår oppgave er: hva er det gode liv, egentlig? Slik jeg forstår Nietzsche, er livet ikke statisk. Det er i stadig bevegelse eller dynamisk. Livet forandrer seg hele tiden. Alt som er statisk, er for Nietzsche livsfiendtlig.

Å ha perspektiv på det gode liv, er rett og slett veldig individuelt eller personlig anliggende. Hvert individs fortolkning av livet avgjør hva det gode liv er. Sett at alle har en drøm: Et godt liv! Person A sitt gode liv er ikke det samme som person B sitt gode liv. Her er det snakk om to helt forskjellige "gode liv".

Jeg lar meg til slutt inspirere av Nietzsche at det ikke finnes noe absolutt eller universell definisjon av det gode liv (heldigvis), men at det gode liv er som elven eller naturen slik den er, i stadig forandring, i heraklitisk forstand.

Panta rhei

Forestill dere at en person har et problem: Et gammelt og skrinlagt problem som ikke aksepteres av en del gruppe mennesker, ja i betydningen av stereotypi eller stigmatisering fordi personen har gjort en feil som kan være mer eller mindre alvorlig. Sett at denne personen har innsett seg selv, bearbeidet, reprodusert og fornyet sitt liv. Denne personen er frustrert over at de uvitende anklagere som skylder på henne ikke vil forstå hennes gamle og skrinlagte problem, og opplever dette som en krenkelse. (Problem kan f.eks. være tyveri, løgn, undertrykking  osv) At de ikke forstår livets gåtefulle hemmeligheter er at alt er i stadig forandring (panta rhei). Mennesker, slik naturen viser seg, forandrer seg over tid. Alle mennesker kan tabbes ut, bearbeides, reproduseres og fornyes. Liksom en bil var en gang splitter ny, men etter hvert som tiden gikk ble denne bilen gammel og utslitt. Men den kunne repareres og bli en god bil, ja nesten som ny. Slik er det med menneskene også. Og slik må de kjære menneskene forstå og akseptere. Og ikke minst gi hverandre sjanse til å rette opp.  For hvem som helst av oss kan gjøre mer eller mindre feil i fremtiden. (Merk! Intet et menneske er feilfritt!) Hvis en person som ikke aksepterer andres feil før denne personens  egen feil, kan han få problemer. Og hva blir da konsekvensen for dette? Jeg antar at han får samme mynt tilbake. For en negativ moralsk erfaring. Er dette da sunt? Neppe! Personen kan oppleve krenkelse eller fornedrelse, og først da erfarer han misaktelse som en moralsk erfaring. 

Jeg ser på livet som  trapper oppover uansett hva mennesket har gjort. Jeg ønsker å vise til den tyske filosofen Immanuel Kant (1724 - 1804) sin artikkel "Is The Human Race Constantly Progressing?" om menneskets fremskredne utvikling mot det bedre hva angår moralske og kulturelle forhold(eudaimonisme=lykke). Her tenker jeg at livet er en skole liksom en elev kan gjøre grammatiske feil, og lærer av den. Livets store spørsmål er hvordan vi skal lære å leve, både individuelt og i fellesskap med andre mennesker.

Livet er ikke alltid som vin i nytelse. Det må bevares gjennom gjensidig anerkjennelse.Vi må skape positive praktiske selvforhold som er basert på parametrene selvtillit, selvaktelse og selvverdsettelse gjennom nettopp gjensidig anerkjennelse som konstituerer den interpersonlige relasjonen. Hvis de tre parametrene er positive, blir det praktiske selvforholdet positiv og i god balanse. Tenk da hvis en eller to av de parametre ikke fungerer, kan det oppleves at det praktiske selvforholdet er ute av balanse, og det impliserer på mange forskjellige måter avhengig av personers evner og egenskaper til å takle denne vanskelige situasjonen på. Dette bør ligge til grunn for å kalle vår felles moralske erfaring. Viser til tittelen "Anerkjennelsens kraft" i denne bloggen.Og dette kan være en slags psykologisk betonet. Panta rhei kommer fra det greske ordet som betyr at alt flyter. Livet flyter! Dette ordet stammer fra den greske filosofen i førsokratisk tid, Heraklit.

Anerkjennelsens kraft

Jeg har i den siste tiden filosofert over begrepet anerkjennelse og hva det betyr for oss mennesker. Jeg har god grunn til å spekulere om befolkningen vet om hva anerkjennelse egentlig betyr. Jeg mener at jeg ikke forsto hva det betydde før jeg begynte å studere Honneths respektive teori om anerkjennelse. Jeg trodde at  det begrepet betydde det samme som godkjenning, men forsto at det betydde mer enn bare godkjenning. Anerkjennelsens viktige grunnbegreper er kjærlighet/vennskap, rettferd og solidaritet. Jeg tenkte først og fremst å fokusere på det praktiske selvforholdet som en viktig grunn eller forutsetning for å forstå hvordan  man omgåes med andre mennesker. Dette selvforholdet impliserer tre viktige parametre: selvtillit, selvaktelse/selvrespekt og selvverdsettelse som er knyttet til nettopp disse grunnbegrepene.

Selvtillit er troen på hva vi kan få til, og den handler om troen på egne evner og ferdigheter. Hvis forholdet mellom foreldre og barn har et grunnlag som er vellykket gjennomført ontogenetisk sett, så vil dette være et godt grunnlag for at barnet kommer til å klare seg godt ute i den konfliktfylte verden. Et slikt vellykket forhold danner så et grunnlag for en ekspansjon av anerkjennelsen samtidig som den grunnleggende selvtilliten bevares.

Selvaktelsen ligger således under subjektets formelle evne som autonom moralske aktør. Gjennom å tilslutte seg de universelle rettigheter og plikter som er gitt alle medlemmer av samfunnet utvikler subjektet således den selvrespekt eller selvaktelse som karakteriserer et samfunn av likeverdige. Honneth mener at den individuelle selvtilliten er nødvendig for å delta autonomt i det offentlige liv.

Selvverdsettelsen er den siste formen for anerkjennelse oppnås således i og med relasjonen til gruppen, fellesskapet eller samfunnet, hvor individets deltakelse og positive engasjement i det situerte fellesskap blir anerkjent. Det er igjennom fellesskapet at subjektet i siste instans kan gjenkjenne seg selv og samtidig bli anerkjent for sin egen unike partikularitet – som særegent individ. Det betyr at subjektet inngår i gruppens eller samfunnets solidaritet, og at subjektet herved også er et positivt bidrag til gruppens, fellesskapets eller samfunnets hele. Subjektet blir herigjennom anerkjent for sine spesielle evner, særlige kvaliteter og bidrag idet det, som sådan, inngår i samfunnets selvreproduksjon. Verdsettelsen kan for eksempel ha sin bakgrunn i subjektets særlige livsforløp, prestasjoner, funksjoner eller handlinger som det har utført eller utfører. Denne form for anerkjennelse utløser altså da den tredje komponenten i det praktiske selvforholdet, nemlig verdsettelsen av en selv som medlem av et solidarisk fellesskap.

Den sunne selvfølelsen er opplevelsen av å ha verdi uavhengig av hva man gjør eller får til. Det gir en indre trygghet. Den utvikler seg gjennom våre erfaringer med andre. Når vi opplever å bli godtatt og respektert for den vi er øker selvaktelsen. Og den avtar når vi opplever avvisning og aggresjon fra mennesker som står oss nær. Person A som utelukkende ser  person B sine prestasjoner, fører med seg at person B sitt behov for ubetinget støtte og omsorg bidrar til å gi  person B lav selvfølelse. Person B kan føle at det kun har verdi når hun/han oppfører seg slik person A ønsker.Jeg forstår det slik at Honneth tenker seg at disse tre parametre må en person ha i orden før hun/han kan føle seg klar å omgåes med andre mennesker.


Hvis disse tre parametre er positive hos enkeltmennesket, er hennes praktiske selvforhold også positiv. Da har hun gode muligheter til å utfolde seg naturlig som menneske. Men det som er avgjørende her, mener jeg, og slik jeg forstår Honneth, er forholdet til andre mennesker. De andre mennesker kan oppleve henne som en betydningsfull person og da anerkjenner de henne. Igjen anerkjenner hun de andre mennesker tilbake. Det er noe som heter gjensidig anerkjennelse. Nettopp dette begrepet gjensidig anerkjennelse er av uvurderlig betydning for alle mennesker uansett sosial status, klasse eller hva det nå heter. Dette er anerkjennelsens kraft som jeg mener er det rette uttrykket. 

Men hvis et eller to av de tre parametre er negativt på enkeltmennesket, det vil si det minstemålet av disse tre parametrene, så har vi grunn til å spørre: Hva skjer med det praktiske selvforholdet til enkeltmennesket? Jeg vil tro at det praktiske selvforholdet er ute av balanse eller er skjevt. Det enkeltmennesket har problemer, på forskjellige måter. Da havner man i misaktelse.

Enda verre er det når alle disse parametre er negativt, da kan det være skrekk og gru for en person. Typisk eksempel er selvmord, selvskading osv. Hvis man er seg bevisst seg selv (uansett om man har minstemål av disse parametrene), så bør man gjennomskue seg selv ved å reflektere over de tre parametrene: selvtillit, selvaktelse og selvrespekt. Jeg tror at det enkeltmennesket trenger de andres anerkjennelse for å bygge opp de tre parametre for å bli positiv. Vi mennesker har en tendens til å glemme at vi mennesker er alle unike, like og forskjellige. Og ikke bare det: vi mennesker glemmer at alle mennesker har samme utgangspunkt til å omvurdere alle verdier og skape nye verdier gjennom vilje. Det er nettopp her jeg tenker meg at mennesker kan oppnå autonom selvrealisering gjennom gjensidig anerkjennelse med andre mennesker. Dermed utvikles den personlige integriteten eller utviklingen hos enkeltmennesket. Anerkjennelsens kraft kan fungere som en "medisin" for menneskets psyke og helse. Her gjelder det å ta godt vare på hverandre. Jeg er klar over at det er ikke lett. Men hvis befolkningen begynner å forstå at det er gjennom anerkjennelsens kraft, så vil det øke sjansene for at flest mulig mennesker kan bli sunnere, og dermed kan samfunnet også bli sunnere. Alt er i stadig forandring for alle mennesker, så mye som det skjer i naturen. Man kan ikke stige ned i den samme elven to ganger.  Ja, jeg tror på anerkjennelsens kraft.