"Da Nietzsche gråt"

Tittelen kommer fra ei bok av den amerikanske og anerkjente psykiateren, Irvin D. Yalom. Akkurat nå, i mellomtiden før neste eksamen (uke 24), leser jeg akkurat denne boka. Jeg har stor glede av å lese den, fordi jeg har kunnskap om Nietzsche gjennom Nietzsche-formidleren Helge Pettersens seminarer  ved Universitetet i Bergen høsten 2009. Mange steder kjenner jeg igjen av Nietzsches individualistiske filosofi. Samtidig er jeg oppslukt av den. Det er en fabulert historie mellom doktor Breuer og Nietzsche. der Nietzsche hadde konsultasjon hos Dr. Breuer. I virkeligheten har de aldri møtt hverandre. Poenget mitt er at det er flere steder som stemmer overens med hva jeg forstår Nietzsche fra seminaret. For en herlig lesning! Ikke minst gir boka mange interessante tankevekker knyttet til livet. Nietzsche klarer å få oss til å se i andre perspektiver som vi trodde ikke var mulig å få til.   

Døvekulturen som et slags "asketisk ideal"?

Mulig jeg misforstår, men det  virker på meg at filosofien omkring oppfatningen av forholdet døv og Døv (dvs. forholdet mellom ikke-autentisk døv og autentisk døv)  er et slags asketisk ideal, som betyr selvfornektelse, dvs. å gi avkall på egen fordel eller ære, og selvfordømmelse, dvs. å dømme seg selv til straff. Nietzsche mener at det asketiske ideal er noe som gjør viljen til makt i mennesket selvødeleggende eller selvdestruktiv gjennom selvdisiplinering, selvransakelse og selvovervinnelse. Et døvt menneske med ekstrem døvemaktmentalitet som samler usikre døve mennesker til et flokk uten mulighet for å mene selv er et slikt eksempel som stimulerer dette asketiske idealet. Det finnes ingen noe objektiv sannhet om forholdet døv og Døv. Hva det vil si å være døv og Døv er avhengig av hvert enkelt sine egne oppfatninger. Meningsutveksling påvirker mennesker til å tenke det samme på grunn av fåtallige "Døve" med ekstrem døvemaktmentalitet. Det er naturlig, men vi bør tenke oss om at mennesker er forskjellige, som en elv er i stadig forandring i heraklitisk forstand (dette har jeg nevnt i flere steder i bloggen min). Kroppene forandrer seg hele tiden, og dermed forandrer døvekulturen også. Hvis døvekulturen forandrer seg, så er oppfatningen av forholdet døv og Døv også i forandring. Hvorfor skal vi definere forholdet døv og Døv når den forandrer seg over tid? Å definere skaper fasthet og stabilitet, og gir oss en falsk fremstilling eller illusjon. Dette kolliderer nettopp med livets stadige forandringer. Jeg bare spør.

Forutinntatthet

Jeg oppdager et viktig aspekt i livet: forutinntatthet. Ordet betyr at man på forhånd er uvillig stemt mot f.eks. en eller annen person på grunn av en eller annen uakseptabel handling. Man kan også si: å være forutinntatt mot en person. Det er en slags form for fordømmelse. Dette er i strid med naturens lov som forteller oss at alt er i stadig forandring a la Heraklit. Hvis naturen er i stadig forandring over tid, så forandrer også alle levende vesener (menneskene, innsekter, planter, fiskene, dyr etc.) seg over tiden. Man (tenkt: menneske her) lærer av sine feil, uhell, bragd eller hva det kan være (positivt eller negativt), og blir en erfaring rikere og veien til et bedre menneske. Dette virker på meg at det er mange som ikke forstår logikken her. Mange er hektet av de faste og stillstående/evigvarende rammer for å holde fast ved livets egentlige kaos. Menneskene er av natur begjærlige etter systemer som gir dem orden i livets egentlige kaos.  Idealer som gir falsk trygghet og ro blandt menneskene. Å være forutinntatt mener jeg en person som en representant for et ideal bestående av "faste og evigvarende" systemer.  Slike systemer gir menneskene en måte som heter vanetenkning. Man er slave av størknede vanetenkning.

Livet er en bevegelse lik naturen er en bevegelse. Vi kan gjøre naturen vakrere ved å la den gå sin naturlige omløp, dvs. uten menneskelig inngrep i naturen. Naturen er et system som stadig forandrer seg i omløp uten menneskelig inngrep.

Sett at gjensidig anerkjennelse er av en kulturell karakter, bygd på mellommenneskelige relasjoner:

For meg personlig er det en alvorlig funksjonshemming hos mennesker som ikke forstår anerkjennelsens betydning for menneskelig utvikling, dvs. den autonome selvrealisering, som en bevegelse eller forandring over tid. Jeg mistenker at folk tror de vet hva anerkjennelse betyr, for hva gjør de i praksis.  Hvis forutinntatthet er en gift mot gjensidig anerkjennelse, så blir det praktiske selvforholdet hos mennesket sykt! Misaktelse eller ringeakt. Fordi dette oppleves som krenkende/nedverdigende hos personen som er utsatt for forutinntatthet eller fordommer hos andre, og fordi den som forutinntar eller fordømmer mot person(er) er slave av størknede vanetenkning. Det er altså tosidig oppfatning som setter opp mot hverandre.

Jeg tror ikke at menneskene selv er klar over at slike holdninger som forutinntatthet  eller fordommer, basert på størknede vaner som tenkning og moral, er mye verre enn f.eks. torturinstrumenter som brukes til å presse ut en person. Fysisk tortur er en ting, mens psykisk tortur er en annen.