Døvekulturen som et slags "asketisk ideal"?

Mulig jeg misforstår, men det  virker på meg at filosofien omkring oppfatningen av forholdet døv og Døv (dvs. forholdet mellom ikke-autentisk døv og autentisk døv)  er et slags asketisk ideal, som betyr selvfornektelse, dvs. å gi avkall på egen fordel eller ære, og selvfordømmelse, dvs. å dømme seg selv til straff. Nietzsche mener at det asketiske ideal er noe som gjør viljen til makt i mennesket selvødeleggende eller selvdestruktiv gjennom selvdisiplinering, selvransakelse og selvovervinnelse. Et døvt menneske med ekstrem døvemaktmentalitet som samler usikre døve mennesker til et flokk uten mulighet for å mene selv er et slikt eksempel som stimulerer dette asketiske idealet. Det finnes ingen noe objektiv sannhet om forholdet døv og Døv. Hva det vil si å være døv og Døv er avhengig av hvert enkelt sine egne oppfatninger. Meningsutveksling påvirker mennesker til å tenke det samme på grunn av fåtallige "Døve" med ekstrem døvemaktmentalitet. Det er naturlig, men vi bør tenke oss om at mennesker er forskjellige, som en elv er i stadig forandring i heraklitisk forstand (dette har jeg nevnt i flere steder i bloggen min). Kroppene forandrer seg hele tiden, og dermed forandrer døvekulturen også. Hvis døvekulturen forandrer seg, så er oppfatningen av forholdet døv og Døv også i forandring. Hvorfor skal vi definere forholdet døv og Døv når den forandrer seg over tid? Å definere skaper fasthet og stabilitet, og gir oss en falsk fremstilling eller illusjon. Dette kolliderer nettopp med livets stadige forandringer. Jeg bare spør.