fredag 23. april 2010

Fugleskremsel

Fugleskremsel? Hva? Hva i all verden dukker begrepet opp for meg? Hvor kommer dette ordet fra? Hvis vi ser bort fra dette etymologiske ordet, og istedet fremstiller vi oss, ut fra praksis, hvordan bønder er frustrerte over at frekke fugler som kommer og tar deres "skatter". Bøndene har ikke tid til å være på åkrene og forsikre at ingen fugler skulle ta, siden de har mye annet å gjøre på gården. Åkrenes "skattekammer" er i vekst. Hvis jeg prøver å tenke hardt på hvor "jævlig" det kan være når pengene mine i banken er borte, kan jeg ha selvinnsikt i andre sammenhenger. Åkrenes "skattekammer" er gull verdt for bøndene og er deres levebrød. Derfor kom ideen om fugleskremsel for å skremme de frekke fuglene vekk fra åkrene.

Men hjelper det? Hjelper det om en påstår at en bank har verdens beste og sikreste hvelv, men blir likvel ranet? Slik er det også med fugleskremsel. De er ikke sikre. Fuglene lar seg, etter en tid med de fugleskremslene på plass, ikke skremme av disse. De tar og tar likevel. Dette skaper en frustrasjon blandt bøndene.

For å trekke et annet eksempel på fugleskremsel-metaforen, kan jeg tenke meg at det finnes "fugleskremsler" i et samfunn. Hva? Hva kan vi forbinde oss med "fugleskremsler" i vårt samfunn? Vi frykter og gjemmer bak buskene for de "fugleskremslene". Jeg kan tenke meg fra mine barn- og ungdomserindringer om hvor redd jeg var for de heslige, ubehagelige personligheter som uteliggere, skumle fyrer, sinte hunder, pønkere, gretne gubber osv. Jeg var jo oppdratt etter normens rammer og reagerte på de som hadde atferd og oppførsel på andre måter enn hva jeg forventet av dem. Til dette skriver Nietzsche i Menneskeligt, alt for menneskeligt at friånder eller ubundne sjeler er de "[som] tænker anderledes, end man forventer af dem ud fra hans herkomst, hans omgivelser, hans stand og embede eller ud fra tidens herskende anskuelser. Han er undtagelsen, de bundne  [konforme] er regelen [...]" (Nietzsche 2007:154; § 225).

tirsdag 20. april 2010

Mot eksamenstid og "barnet" i nietzscheansk forstand

Nå går jeg mot slutten av det første året som masterstudent. Hvis jeg består to fagemner i dette semesteret, så begynner jeg med masteroppgaven fra nå i høst. Akkurat nå tenker jeg mye på eksamen, og ser frem til å gjøre det så godt jeg kan. Det er alltid utfordring før hver eksamenstid. Mye lesning og forberedelser. Slik har det alltid vært for meg siden jeg begynte på bachelorprogrammet i 2005. Jeg blir alltid sliten på kveldene etter lange økter med studier. Av og til litt smerter i brystet. En fornemmelse av litt "fremmedgjøring" i meg. Med dette mener jeg min indre verden. Den føles som en svamp. Det er ganske ubehagelig følelse. Det er derfor jeg ikke er så veldig begeistret for eksamen, men vet av erfaring at det er en stor befrielse etter at jeg er ferdig med hver eksamen. Liksom en rusfølelse av det ukjente. Jeg mener at jeg holdt ut helt til siste sekund av en eksamen, så slippes jeg ut av denne situasjonen at den følelsen av å legge av meg 100 kg åk er i en stor grad. Her tenker jeg på det nietzscheanske "barnet" i Zarathustra-boka (om åndens tre forvandlinger). Når jeg endelig er ferdig med eksamen og bekreftelse på resultatet, omvurderer jeg av alle verdier og fylle opp den tomhetsfølelsen etter eksamenstiden. 

En fremtid har begynt med mål. Fremtiden blir nutid. Nutiden blir fortid, og fortiden er derfor nutidens store omvurdering av alle gamle verdier. Igjen ny fremtid med nytt mål! Her starter den evige gjenkomst! 

søndag 18. april 2010

Bringer vi våre tidligere stadier med oss i vår utvikling?

Jeg henter et notat fra en filosofiforelesning fra 2005 som en av mine gode venner har skrevet ned:

"Testspørsmål: Hvem bryr seg om hvordan man selv var som barn?

Det er en spenning her. I en forstand - numerisk sett - er man den samme. Vi har da en tendens til å tro at vi også er de samme når det gjelder innhold. Men test deg selv: Les en bok opp igjen som du likte veldig godt da du var barn. Dette kan være brutalt og desillusjonerende - og grunnen er at du derved vil ødelegge fullstendig et godt barndomsminne! Dette er noe som viser med all tydelighet at vi nå er blitt helt annerledes enn vi var som barn.

Vi er bare nødt til å gi slipp på ting og ikke begynne å tro at vi har bevart vårt gamle jeg. Hvem er å foretrekke: Gutten som gikk på Brann stadion som liten og fortsetter å gjøre det hele livet, eller han som vokste det fra seg og ble filosof? Kunnskap handler altså ikke først og fremst om oppsamling av fakta. Jo mer vi utvikler oss, jo mer vil vi legge bak oss. I dette ligger det mange tragedier og samlivsbrudd. Likevel er det en del av livet som ikke er til å komme forbi. [...]."

tirsdag 6. april 2010

Anerkjennelse som moralsk grammatikk?

Etter å ha lest og studert nøye, har jeg forstått det slik at den tyske filosofen Axel Honneth mener at det ikke er mulig å ha et fullstendig samfunn som er bygd opp bare på kjærlighet eller rettigheter. Det er behov for enda mer enn disse til sammen. Vi trenger solidaritet, kultur og verdifellesskap. De tre formene for anerkjennelse kjærlighet, rettferd og solidaritet utgjør det positive, praktiske selvforholdet og som igjen utgjør den intersubjektive relasjonen med andre mennesker. Denne relasjonen utvikler altså til sosial tillit, sosial aktelse/respekt og sosial verdsettelse. Dette er en form for gjensidig anerkjennelse.

Men i følge vårt samfunn er det et problem: Det er preget av ringeakt eller krenkelse.
Hva forstår vi anerkjennelse er, og hvordan kan vi oppnå den? Honneth selv  mener at vi må ta innover oss hva det vil si å bli krenket.

Fravær av å anerkjenne eller å bli anerkjent, er krenkelse. Krenkelse eller ringeakt har tre motsvarende former i forhold til de positive anerkjennelsesformer:

  1. Overgrep (voldtekt, bli slått ned, ydmykelse)
  2. Ekskludering (fratakelse av rettigheter, satt ut av miljøet/samfunnet)
  3. Misaktelse (frarøvelse av status som viktig for andre) 
Anerkjennelse kan skape den stabilitet vi trenger i vårt samfunn. Om den faller bort, så får vi forskjellige former for krenkelse/ringeakt og sosial konflikt.

Mennsker kan bli utsatt for slike krenkelser slik at de gjør noe med den, eller kan de ikke bli utsatt for slike krenkelser/ringeakt uten at de gjør noe med den. Slik jeg forstår Honneth, har han tatt opp en løsningsforslag som kan vise veien ut av krenkelsene: en moralsk grammatikk.

Moralsk grammatikk er noe som Honneth ser viktigheten av nettopp anerkjennelse som kommunikasjon, som et språk som trenger en grammatikk til å fungere. Når vi reagerer på en grammatisk feil i en språklig setning, er det akkurat det samme måte som vi reagerer på krenkelser.Vi kan si på en annen måte: krenkelse er "en feil bit" i vår moralske grammatikk som gjør at vi reagerer på den. Når vi retter opp den grammatiske feilen i den språklige setningen, lærer vi å gjøre det riktig i ettertiden. Slik er det med vår moralske grammatikk også. Det er her Honneths grammatikk som prosess kommer inn: å gjøre det negative over til noe positivt med anerkjennelse som imperativ.

Altså ser vi at alle mennesker trenger å bli anerkjent, derfor er det moralsk galt å samhandle som om det ikke var tilfelle (dvs. at gjensidig anerkjennelse ikke finner sted ved samhandlingen). Det er en slik måte som bidrar til den moralske grammatikken til å motivere til en kamp om anerkjennelse.