Ubåten som metafor

Som filosofistudent opplever jeg som et pliktoppfyllende liv. Jeg har en oppgave å fullføre. En oppgave jeg må kaste meg til bunns. Til bunns? I dybden. I havets dybde. Før jeg begynte å skrive masteravhandlingen, hadde jeg fortøyd "Ubåten" godt og trygt til havn. Før tokten måtte jeg forberede meg med de ting og tang jeg trengte. Så lenge "Ubåten" var fortøyd, hadde jeg ferie. Her kunne jeg bruke mine egne tidsfordriv til noe annet enn det urolige og filosofiske havet. Gå på fjell- og fisketurer. Besøke venner. Og mye mer.

Når jeg så begynte å lese, notere og skrive, løsnet jeg tauene av "Ubåten" og dro min filosofiske ferd til bunns. Før "Ubåten" gikk under vannhorisonten, var himmelen grå og trist. Jeg manøvrerte unna filosofiske skjær som ikke var relevante i min avhandling.

Jeg undersøker nå de riktige skjærene og eventuelt avdekke dem ved hjelp av torpedoer. "Ubåten" er fremdeles ute i havet og kjører sine retninger mot Nietzsches, Foucaults og Honneths skjær. Dette er en oppgave jeg skal fullføre før jeg skal opp i havets veldige horisont med sikt mot blå og klar himmel. En større forståelse av et filosofisk prosjekt! For en spennende filosofisk ferd.

Dette er min filosofiske "Ubåt".

En vanlig studiedag på FoF/UiB

Dette er ment som en beskrivelse av en 2.års masterstudents vanlige studiedag. Jeg har min faste leseplass i 5.etasje på Sydnesplassen 12/13 der Institutt for filosofi og førstesemesterstudier (FoF) har sin administrasjon samt mange store og små forelesningsrom fordelt i 1. og 2.etasje. Administrative  personale, undervisningspersonale og Ph.D-studenter ved FoF og andre institutter har også kontorer i 3., 4. og 5.etasje. De to lesesalene i 5.etasje er reservert for masterstudenter. Det er et slags privilegium for oss å ha slike faste leseplasser med egne bøker oppsatt i hyllene. Man trenger egentlig ikke å ta med så mye på en gang. Tingene og bøkene kan ligge igjen når vi har dratt hjem eller gå ut på fest. :=)Salene blir låst etter siste mann ut for dagen. Hver student har egen nøkkel og kort for å komme inn, og det betyr at vi kan bruke salene hele døgnet rundt, og ja, også om helgene.

For min vedkommende bruker jeg en god del av tiden her på instituttet for å lese, notere, tenke og skrive. Det er en spesiell atmosfære ved det å være her. Det er noe som gjør at jeg har bedre vilje til å arbeide med filosofiske tekster enn det jeg har klart hjemme. Jeg kan si på en annen måte: Lesesalene har filosofisk sjel (som vi av og til møter uttrykket: Dette huset/denne hytta har sjel).

Jeg har en sønn som jeg har ansvaret for i annenhver uke. Når jeg har ham, pleier jeg å være her fra litt før kl.10 til litt før kl.15. Men når jeg har barnefri, er jeg uavhengig av tid. Kan gjerne være her fra formiddag til kveld. Det vil si en fleksibel tid.

Nå for tiden studerer jeg Foucault-tekster. Leser, noterer, tenker og skriver. Foreløpig har jeg skrevet litt under 20 sider om Foucault. Det er mye. Men svært lærerikt. Fint med et eller to glass rødvin hjemme etter en lang studiedag. På denne måten kan jeg lese om og om igjen det jeg har skrevet, for å finne noen mangler som fylles opp eller ideer som føyes inn. Og gjerne med kritiske øyne. Dette er etter min mening en god måte å avslutte dagen på. Slik at man er godt forberedt til neste studiedag.

Av og til har jeg møte med mine veiledere. En vanlig gjennomgang av et slikt veiledningsmøte er å snakke om det siste jeg har arbeidet med. Kritikk er et vanlig fenomen der jeg lærer av noen feil eller ikke har tenkt på før. Vi snakker gjerne også om rutiner. Veilederne kan komme med verdifulle innspill og tips om noen relevante kilder. Samt har jeg mulighet å stille spørsmål knyttet til mitt arbeid. 

Det er visse ting som jeg sliter med som døv student: Kommunikasjonen med andre masterstudenter på vanlig måte. Jeg må nesten være avhengig av tolk for å kunne snakke filosofi med de andre. Derfor bruker jeg masse tid på min leseplass for å lese og skrive. Noen ganger dukker tolken opp i pausene der de andre studentene sitter og snakker sammen. Da stepper jeg inn og snakker med dem. Det er bare hyggelig og postivt.  

Slik er mitt studentliv på FoF.

Masterprogram ved FoF/UiB

Jeg har gjennomført hele 1.året av masterprogrammet. Det året var basert på 4 forskningsemner, der en av disse var prosjektbeskrivelse. Ellers var disse i form av forelesninger og veiledning. Jeg opplevde dette året som noe akademisk begrenset. Med dette mener jeg at to av disse emnene inneholder mellom 4 og 6000 ord i form av forskningsoppgave. Mens den siste formen, muntlig presentasjon, er det opptil ca. 4000 ord som fremføres under den muntlige eksamen. Samt noenlunde tett oppfølging av emnenes veiledere og innenfor avgrensning av problemstillingene i emnene jeg har valgt å konsentrere meg om. Veiledere som Hans Marius Hansteen og Knut Venneslan (Honneth og Nietzsche), Hans Christian Farsethås (Foucault) og Helge Pettersen (Nietzsche) skal ha en kjemperos for sine bidrag til min utvikling som filosof. 

Nå går jeg på det 2.året av dette programmet. Jeg har reflekterert over forskjellen mellom de to årene. Jeg opplever en større akademisk frihet nå. Jeg må ikke gå på forelesninger. Det er opp til hver masterstudent å følge med noen forelesninger som kan være mer eller mindre relevante til sin avhandling. Jeg følger selv med kun en forelesning i uken med professor Bjørn Holgernes om eksistensfilosofi a la Kierkegaard og Sartre. Dette er av egen interesse. Jeg har alltid vært interessert i Sartre fordi jeg forstår det slik at han har spor fra Nietzsche.

Men som 2.års masterstudent må jeg lese, forske og skrive mye. En masteravhandling, som en student skal levere inn, inneholder mellom 70 og 110 sider. Her er det større akademisk frihet i forhold til de 4-6000 ords oppgaver. Men på den annen side er det mer krevende av en 2.års masterstudent: selvdisiplin og meget motivert for den lærevillighet man setter seg inn i sitt prosjekt. En større fordel med dette året, er at man får tettere forhold til sine veiledere. Her er det svært viktig å velge riktige veiledere til slike problemstillinger man har valgt i sin masteravhandling. 

Jeg er med i forskningsgruppa for sosialfilosofi og politisk teori der jeg følger med i form av seminarer annenhver tirsdag. Sist jeg var med, har jeg fulgt med i forelesningen til forsker Hans Christian Farsethås for sitt doktorgradsprosjekt om arbeidsliv blant innvandrere i norske bedrifter. Et meget interessant tema.  

I min masteravhandling har jeg valgt å konsentrere meg om selvrealisering som en foreløpig tittel. I den siste tiden har jeg skrevet ferdig et kapittel om Nietzsche og hans filosofi om individualisme knyttet til selvrealisering, og nå i ca. 1 måned fremover skal jeg fokusere på Foucault og hans filosofi om institusjonsmakt, bl.a. der selvomsorg, undertrykkelse og makt blir sentrale innfallsvinkler. og konsekvensene for den undertrykkelse av et individs iboende muligheter til livsutfoldelse. Til slutt skal jeg forsøke å gjøre ferdig Honneth og sin teori om kamp om anerkjennelse der hans tese er at man får selvrealisering gjennom gjensidig anerkjennelse før jul.  Da har jeg et råmateriale som et godt grunnlag for videre omformuleringer av teksten og drøftende del. Til slutt skal jeg gjøre rede for disposisjoner som forord, innholdsfortegnelse, innledning og avslutning. Dette er en måte jeg ble enig med min hovedveileder. I dette prosjektet er jeg meget heldig som har de meget kunnskapsrike og dyktige personligheter som førstelektor Hans Marius Hansteen og professor Knut Venneslan som mine veiledere. De to er med i forskningsgruppa for sosialfilosofi og politisk teori.

For meg som masterstudent opplever prosjektet som meget spennende og lærerikt. Jeg kommer helt sikkert til å oppleve motganger, men det er gjennom motganger jeg lærer mest. Motganger kan være for eksempel være feiloppfatninger eller tolkninger av teksten, skrivesperre, kritikk av veileder og andre potensielle korrekturlesere osv.

Når det gjelder tegnspråktolker under min studiesituasjon, må jeg berømme NAV Tolketjenesten i Hordaland for sitt arbeid for å tilrettelegge best mulig forholdene for meg som student ved FoF. I dag har jeg standby-tolk to dager i uken i den forstand at jeg har tolk tilgjengelig for eventuelle samtaler med faglige veiledere/personale og andre filosofistudenter. For meg er denne tilgjengeligheten meget nyttig. Jeg kan for eksempel lage avtaler med veileder på forhånd innenfor de gitte tidene tolken er tilgjengelig. Uten tolkene hadde jeg ikke klart å oppnå så langt som i mastergraden. Tolkene skal ha en stor takk for.

Dette er min verden som masterstudent, og jeg stortrives veldig godt i det filosofiske miljøet ved FoF/UiB. Jeg føler meg privilegert. Jeg kommer alltid til å ha kontakt med dem så lenge jeg lever. Leve lenge FoF/UiB!

Fanget i språk?

"Åpenheten er en forstivet åpenhet, fordi den er gjennomregulert av et språk, som styrer ved å produsere og reprodusere det som får framtre i denne åpenhet som sann virkelighet, en virkelighet som føyer seg etter det vesen som dette språket setter." Helge Pettersen i boka Nietzsche - Lidelse og menneskedannelse, s. 19.

Denne siteringen får meg til å reflektere over hvordan vi forstår en døvekultur bestående av tegnspråkbrukere gir uttrykk for. En kultur som denne har språk som vi bruker til å kommunisere med hverandre. Språket brukes også til å utveksle synspunkter og meninger. Nettopp slike synspunkter og meninger kan være uttrykk for en forstivet åpenhet. Fordi vi har "internalisert" i oss de begreper og språket gjennom tiden og setter dem fast i vår hukommelse. Vi tror vi er åpne, men er ført bak i lyset. Vi er blinde for den kreativiten vi trenger for å utvikle oss som mennesker eller skape noe nytt. For hva betyr å gjennomregulere et språk? Er det samme som det å regulere et vannmagasin, et magasin som vanskelig kan bli tom, men likevel kan bli helt tom? Vi blir bekymret og prøver å finne måter å løse problemet på: fylle opp vann i magasinet. Det samme har vi når vi tenker språk. Uten språk er vi maktesløse. Hvis vi ser bort fra det å være avhengig av språket, så vi kan ta fatt i våre kreative evner til å produsere nye ideer? Hjelper det? Meget tvilsomt!

At man kan misforstå

En kveld opplevde jeg en del interessante betraktninger knyttet til hvordan vårt språkfilter brukes. Språkfilteret er stedet mellom personer som kommuniserer. Når en person (sender) ytrer et budskap, er det avgjørende at den som mottar (mottaker) budskapet tolker/forstår senderen på en riktig måte. Det som jeg forstår, er det svært viktig at senderen er tydelig i sin språkbruk slik at mottakeren skal tolke senderens budskap riktig. Ikke bare i form av språk, men også uttrykk som kroppen viser (her: øyne, munn, hodebevegelser, armer osv.; som gester/fakter). En hodebevegelse eller armbevegelse kan for eksempel vise svake eller sterke uttrykk som er knyttet til et budskap. Et tenkt eksempel: En mann A ser at en dame holder på å flørte med en annen mann B. Mann A viser en oppfordring til damen  om å gå hjem med denne mann B. Det som er avgjørende her, er hvordan mann A bruker denne oppfordringen til. Er hodebevegelsene og armene sammen med språket i sterk grad, kan det oppfattes som en positiv oppfordring. Men derimot hvis disse er i svak grad, kan oppfordringen være mindre positiv. Det må foreligge noe motiver bak hva som gjelder for mannen A og damen. Dette er i tur og orden greit. Men dette kan også være noe helt annet: hvis mann A er full etter en fuktig kveld, kan graden av en slik oppfordring være svak  (mindre positiv) selv om mann A innerst inne i seg kan være i sterk grad (mer positiv oppfordring). Følgelig kan en slik situasjon føre til misforståelser. Dette kan være slik at når man er full, blir man sterkt redusert i forhold til den edruelige tilstanden (moral). Dette kan føre til en rekke misforståelser hos andre som oppfatter den fulle mannen A.
Det blir som når en alkoholpåvirket kvinne kjører bil, greier hun ikke å følge reglene og veien. For å følge reglene i trafikken og veien, må man være edru. Slik er det også når en full mann snakker og angrer etterpå hva han har sagt. Derfor: hvis man er full og kommer i en krangel med en kamerat eller en kjæreste, er det ikke så veldig lønnsomt å løse "problemet" i alhoholpåvirket tilstand. For dette kan gi ubehagelige konsekvenser, og man vet jo aldri hva som kan skje etterpå. Det beste er å ta opp "problemet" når man endelig er edru, dvs. dagen etter. 

Av erfaring vet jeg at det ikke er så lett å tenke klart i alkoholpåvirket tilstand  når man tenker på "problemet". Og det er heller ikke lett å unngå "problemet" i en slik tilstand. Man blir opptatt av det og gir seg ikke før  det er løst. Men på hvilken måte er det løst? Mye av det sagte i en slik tilstand kan være sårende og meningsløse. Det skummer mye av sårbarhet og meningsløshet oppi "løsningen" av det i alkoholpåvirket tilstand. De er ganske giftige og farlige. De fører mangt til misforståelser.

Hjem

Begrepet 'hjem' er interessant for meg. Jeg lar meg inspirere av en bok som heter "Hemmeligheter" av Einar Øverenget. Noe av stedene i boken handler nettopp om 'hjem'. Selv om Øverenget har sine tanker om dette, vil jeg likevel med mine egne tanker bidra til dette begrepet. 

Ethvert menneske har sine begrensninger når det gjelder snakk om privat liv. Alle har rett til sine egne hemmeligheter uten at andre blander seg inn. Nettopp slike hemmeligheter har alle et behov for å vurdere om sine egne verdier, og muligheter for å skape et nytt selv gjennom refleksjoner.

Ut fra mine egne erfaringer ser jeg klart at mennesker har evnen til å leve seg inn i kaos når man er ute i det offentlige rom. Det er mye som skjer der ute at det kan bli uoversiktelig. Jeg kan kanskje kalle dette for en eksistensiell uro i det indre liv. Fordi man ikke har mulighet til å tenke godt gjennom  i dette kaoset. Man følger med hva som skjer der ute. Selv om andre ikke kan se det i andres indre liv, det vil si hvordan ens indre liv reagerer på forskjellige måter. Kanskje dette er grunnen til at man trekker seg tilbake fra det offentlige rom og inn i det private liv for å sortere de ulike inntrykkene fra det offentlige rom i form av evaluering av disse. På denne måten kan man sortere de inntrykkene. Noe av disse inntrykkene kan sammensmeltes med i ens indre liv, mens andre inntrykkene forkastes som mindre viktige. 

Begrepet 'hjem' forbinder jeg med det private rom som den enkelte har behov for. Det kan være i form av det å være alene eller være sammen med de få og særdeles gode forbindelser som familiemedlemmer eller venner. Dette er en måte å få snakket ut til de fortrolige som man kan regne med å ha tillit til. Jeg tror at tillitsforhold er av en stor viktighet for å bevare ens personlige identitet. 

Som jeg forstår Aristoteles, mener han at et menneske kan ikke leve uten å ha et forhold til medmennesker. For på denne måten vil man fungere som et sosialt og politisk dyr i den forstand at man utvikler seg som et menneske som er over det animalske nivået. Hvis man ikke forholder seg til medmennesker, vil mennesket ifølge Aristoteles fungere som et dyr uten utviklingsmuligheter. Dette er i og for seg greit, men likevel tror jeg at Aristoteles vil også mene at mennesker har behov for å trekke seg tilbake fra det offentlige rom for å tenke gjennom ting man har vært inne på eller holder på med noe som skal til. Ut fra dette vil jeg trekke frem Nietzsche som den filosofen som setter omvurdering av alle verdier som viktige redskaper for ens eget liv høyt. For på denne måten har man muligheter for å skape noe nytt i ens liv. Til dette trenger man vilje til makt i aktiv form. Man kan ikke forandre historien,  og det må man leve med. Men man kan forandre seg nå og ha mål for seg i livet.  Elsk din skjebne! Her trenger man beskyttelse for å oppnå sine ønsker og mål. Derfor trenger vi "gjerde" i hagen som bare en kjenner seg selv uten andres adgang. 

Tenk dere at i de husene som befinner seg omkring. Når man vokser opp i et hjemlig miljø, er det ikke nødvendigvis at man kjenner i alle hus. Hvordan inne i de hus ser ut, vet man ikke. Bare de få husene som man knytter seg til, vet hvordan inne i de husene ser ut. Slik tenker jeg at ethvert menneske er som hus. Ikke alle mennesker har adgang i ens eget 'hus'. Ikke alle vet hvordan man føler, reagerer, tenker osv. Hørt om sjelevenner... hva betyr det? Slik jeg forstår det, er det to eller tre venner som er så knyttet til hverandre at de har mer eller mindre adgang i hverandres private liv som ikke andre har. Dette er noe som er behov. Behov som dekker ens eget liv. Sjelevenner kan fungere som et kompass i ens eget liv. Til det trenger vi også kart. Nettopp kart er noe disse sjelevenner fungerer som på grunn av at de kjenner hverandres indre liv gjennom åpenhet og ærlighet. Dette er 'hjemmet'.

Et menneskes liv som konfekteske

Forestill at et menneskes liv er som en konfekteske. Hver av oss som elsker konfekter, vet hvilken konfekt som er favoritt. Et menneske liker en konfekt, og et annet menneske liker en annen konfekt. Dette er karakteristikka av at vi er forskjellige.Vi vet å velge den favorittkonfekten fordi den er veldig god. Sånn spiser vi dem opp. Betryggende. Men hva med de andre konfekter? Man kan være skeptiske overfor dem. Det står beskrivelser av hver konfekt i esken. Noen kan inneholde marsipan, appelsinlikør, eggelikør osv. Ikke alle er like gode for en og alle.  Man kan vite å velge hvilken konfekt man vil spise, og hvilken konfekt man ikke vil spise. 

Slik er det også med livet til et menneske: Det å velge hele tiden. Forskjellen mellom menneskets liv og konfekteske er at man vet på forhånd hvilken konfekt som er favoritten, mens livet selv er så uforutsigbart at det er umulig å vite på forhånd hva som vil være skjebnen etter et gitt valg. Derfor siterer jeg fra Jean-Paul Sartre (fransk forfatter og filosof): "Vi er det vi ikke er, og er ikke det vi er. " Det er bestandig noe som livet ikke realiserer seg for det enkelte mennesket, altså det er alltid noe som er ugjort. Men det er også slik at vi er alltid i en situasjon hvor vi forlater det vi er. Vi er i stadig forandring. Når vi er i stadig forandring, forandrer også den personlige identiteten seg over tid. Mennesker er ikke statiske (ro, ubevegelige),  men derimot dynamiske (bevegelige, foranderlige).