lørdag 31. juli 2010

At man kan misforstå

En kveld opplevde jeg en del interessante betraktninger knyttet til hvordan vårt språkfilter brukes. Språkfilteret er stedet mellom personer som kommuniserer. Når en person (sender) ytrer et budskap, er det avgjørende at den som mottar (mottaker) budskapet tolker/forstår senderen på en riktig måte. Det som jeg forstår, er det svært viktig at senderen er tydelig i sin språkbruk slik at mottakeren skal tolke senderens budskap riktig. Ikke bare i form av språk, men også uttrykk som kroppen viser (her: øyne, munn, hodebevegelser, armer osv.; som gester/fakter). En hodebevegelse eller armbevegelse kan for eksempel vise svake eller sterke uttrykk som er knyttet til et budskap. Et tenkt eksempel: En mann A ser at en dame holder på å flørte med en annen mann B. Mann A viser en oppfordring til damen  om å gå hjem med denne mann B. Det som er avgjørende her, er hvordan mann A bruker denne oppfordringen til. Er hodebevegelsene og armene sammen med språket i sterk grad, kan det oppfattes som en positiv oppfordring. Men derimot hvis disse er i svak grad, kan oppfordringen være mindre positiv. Det må foreligge noe motiver bak hva som gjelder for mannen A og damen. Dette er i tur og orden greit. Men dette kan også være noe helt annet: hvis mann A er full etter en fuktig kveld, kan graden av en slik oppfordring være svak  (mindre positiv) selv om mann A innerst inne i seg kan være i sterk grad (mer positiv oppfordring). Følgelig kan en slik situasjon føre til misforståelser. Dette kan være slik at når man er full, blir man sterkt redusert i forhold til den edruelige tilstanden (moral). Dette kan føre til en rekke misforståelser hos andre som oppfatter den fulle mannen A.
Det blir som når en alkoholpåvirket kvinne kjører bil, greier hun ikke å følge reglene og veien. For å følge reglene i trafikken og veien, må man være edru. Slik er det også når en full mann snakker og angrer etterpå hva han har sagt. Derfor: hvis man er full og kommer i en krangel med en kamerat eller en kjæreste, er det ikke så veldig lønnsomt å løse "problemet" i alhoholpåvirket tilstand. For dette kan gi ubehagelige konsekvenser, og man vet jo aldri hva som kan skje etterpå. Det beste er å ta opp "problemet" når man endelig er edru, dvs. dagen etter. 
Av erfaring vet jeg at det ikke er så lett å tenke klart i alkoholpåvirket tilstand  når man tenker på "problemet". Og det er heller ikke lett å unngå "problemet" i en slik tilstand. Man blir opptatt av det og gir seg ikke før  det er løst. Men på hvilken måte er det løst? Mye av det sagte i en slik tilstand kan være sårende og meningsløse. Det skummer mye av sårbarhet og meningsløshet oppi "løsningen" av det i alkoholpåvirket tilstand. De er ganske giftige og farlige. De fører mangt til misforståelser.

onsdag 28. juli 2010

Hjem

Begrepet 'hjem' er interessant for meg. Jeg lar meg inspirere av en bok som heter "Hemmeligheter" av Einar Øverenget. Noe av stedene i boken handler nettopp om 'hjem'. Selv om Øverenget har sine tanker om dette, vil jeg likevel med mine egne tanker bidra til dette begrepet. 
Ethvert menneske har sine begrensninger når det gjelder snakk om privat liv. Alle har rett til sine egne hemmeligheter uten at andre blander seg inn. Nettopp slike hemmeligheter har alle et behov for å vurdere om sine egne verdier, og muligheter for å skape et nytt selv gjennom refleksjoner.
Ut fra mine egne erfaringer ser jeg klart at mennesker har evnen til å leve seg inn i kaos når man er ute i det offentlige rom. Det er mye som skjer der ute at det kan bli uoversiktelig. Jeg kan kanskje kalle dette for en eksistensiell uro i det indre liv. Fordi man ikke har mulighet til å tenke godt gjennom  i dette kaoset. Man følger med hva som skjer der ute. Selv om andre ikke kan se det i andres indre liv, det vil si hvordan ens indre liv reagerer på forskjellige måter. Kanskje dette er grunnen til at man trekker seg tilbake fra det offentlige rom og inn i det private liv for å sortere de ulike inntrykkene fra det offentlige rom i form av evaluering av disse. På denne måten kan man sortere de inntrykkene. Noe av disse inntrykkene kan sammensmeltes med i ens indre liv, mens andre inntrykkene forkastes som mindre viktige. 
Begrepet 'hjem' forbinder jeg med det private rom som den enkelte har behov for. Det kan være i form av det å være alene eller være sammen med de få og særdeles gode forbindelser som familiemedlemmer eller venner. Dette er en måte å få snakket ut til de fortrolige som man kan regne med å ha tillit til. Jeg tror at tillitsforhold er av en stor viktighet for å bevare ens personlige identitet. 
Som jeg forstår Aristoteles, mener han at et menneske kan ikke leve uten å ha et forhold til medmennesker. For på denne måten vil man fungere som et sosialt og politisk dyr i den forstand at man utvikler seg som et menneske som er over det animalske nivået. Hvis man ikke forholder seg til medmennesker, vil mennesket ifølge Aristoteles fungere som et dyr uten utviklingsmuligheter. Dette er i og for seg greit, men likevel tror jeg at Aristoteles vil også mene at mennesker har behov for å trekke seg tilbake fra det offentlige rom for å tenke gjennom ting man har vært inne på eller holder på med noe som skal til. Ut fra dette vil jeg trekke frem Nietzsche som den filosofen som setter omvurdering av alle verdier som viktige redskaper for ens eget liv høyt. For på denne måten har man muligheter for å skape noe nytt i ens liv. Til dette trenger man vilje til makt i aktiv form. Man kan ikke forandre historien,  og det må man leve med. Men man kan forandre seg nå og ha mål for seg i livet.  Elsk din skjebne! Her trenger man beskyttelse for å oppnå sine ønsker og mål. Derfor trenger vi "gjerde" i hagen som bare en kjenner seg selv uten andres adgang. 
Tenk dere at i de husene som befinner seg omkring. Når man vokser opp i et hjemlig miljø, er det ikke nødvendigvis at man kjenner i alle hus. Hvordan inne i de hus ser ut, vet man ikke. Bare de få husene som man knytter seg til, vet hvordan inne i de husene ser ut. Slik tenker jeg at ethvert menneske er som hus. Ikke alle mennesker har adgang i ens eget 'hus'. Ikke alle vet hvordan man føler, reagerer, tenker osv. Hørt om sjelevenner... hva betyr det? Slik jeg forstår det, er det to eller tre venner som er så knyttet til hverandre at de har mer eller mindre adgang i hverandres private liv som ikke andre har. Dette er noe som er behov. Behov som dekker ens eget liv. Sjelevenner kan fungere som et kompass i ens eget liv. Til det trenger vi også kart. Nettopp kart er noe disse sjelevenner fungerer som på grunn av at de kjenner hverandres indre liv gjennom åpenhet og ærlighet. Dette er 'hjemmet'.

tirsdag 27. juli 2010

Et menneskes liv som konfekteske

Forestill at et menneskes liv er som en konfekteske. Hver av oss som elsker konfekter, vet hvilken konfekt som er favoritt. Et menneske liker en konfekt, og et annet menneske liker en annen konfekt. Dette er karakteristikka av at vi er forskjellige.Vi vet å velge den favorittkonfekten fordi den er veldig god. Sånn spiser vi dem opp. Betryggende. Men hva med de andre konfekter? Man kan være skeptiske overfor dem. Det står beskrivelser av hver konfekt i esken. Noen kan inneholde marsipan, appelsinlikør, eggelikør osv. Ikke alle er like gode for en og alle.  Man kan vite å velge hvilken konfekt man vil spise, og hvilken konfekt man ikke vil spise. 
Slik er det også med livet til et menneske: Det å velge hele tiden. Forskjellen mellom menneskets liv og konfekteske er at man vet på forhånd hvilken konfekt som er favoritten, mens livet selv er så uforutsigbart at det er umulig å vite på forhånd hva som vil være skjebnen etter et gitt valg. Derfor siterer jeg fra Jean-Paul Sartre (fransk forfatter og filosof): "Vi er det vi ikke er, og er ikke det vi er. " Det er bestandig noe som livet ikke realiserer seg for det enkelte mennesket, altså det er alltid noe som er ugjort. Men det er også slik at vi er alltid i en situasjon hvor vi forlater det vi er. Vi er i stadig forandring. Når vi er i stadig forandring, forandrer også den personlige identiteten seg over tid. Mennesker er ikke statiske (ro, ubevegelige),  men derimot dynamiske (bevegelige, foranderlige). 

lørdag 3. juli 2010

En spesiell person

Jeg har lyst å hedre en spesiell person som har betydd enormt mye for min innsats under eksamen. Denne personen hadde en meget morsom humor som fikk meg til å dempe mine eksamensnerver. Dagene før selve eksamen (muntlig presentasjon om Foucault) hadde jeg full av latterkrampe at jeg tenkte på noe helt annet enn selve eksamen. En skikkelig avkobling. Denne personen var en mester til å få meg til andre tanker. En galskap av det gode! Fordi jeg var lenge alene og studerte filosofi, kom denne personen inn i mitt liv. Personen skapte et nytt liv i meg, og snudde derfor fra det negative til det positive. En stor og spesiell takk til denne personen. (Personens navn blir offentliggjort senere)

Krenkelse mot døve med usher syndrom

Fredag 2.juli var jeg på Zakken og møtte mange hyggelige døve mennesker. Flere av dem hadde usher syndrom (heretter US). Stemningen var god i begynnelsen, da det fortsatt var dagslys samt godt lys inne. Vi satt sammen i en mølje og koste oss med drikke og prating. Alle hadde smilende fjes. Men tiden gikk, og dagslyset begynte å avta. Dermed ble lyset inne mørkere. Dette skapte ubehageligheter for de med US. De hadde med seg en tolk. Tolken hadde forklart de som jobbet bak bardisken om de med US sine problemer med synet i mørket. Det gikk greit i begynnelsen og det var gode lysforhold. Men da klokken slo på 23, senket lyset kraftig ned at de med US slet med å konsentrere seg om hva som skjedde omkring møljen. Tolken måtte igjen si fra om å holde lyset på med hensyn til de med US. Men de kunne ikke gjøre det på grunn av regler for nedsenking etter kl.23. Dette førte klart til at de med US og deres venner måtte dra tidligere hjem. Hva? Hvor finner vi reglene? Finnes det dokumenterte regler? Hvis ikke, så vil dette være et klart brudd på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Jeg mener personlig at dette er en krenkelse mot de døve med US. Dette må vi gjøre noe med.