Tanker om problemstillingen i FIL303

Sitat hentet fra Axel Honneths bok "Behovet for anerkendelse" s. 12:

"Når kampen for anerkendelse kan siges at have en antropologisk karakter, så er det, fordi individet ikke kan udvikle en personlig identitet uten anerkendelse. Det kan ikkeblive fuldt individueret, dvs. bevidst komme overens med sit eget indre."

Min intuisjon forteller meg at innenfor døvemiljøet kan den døve få utvikle sin personlige identitet med anerkjennelse fra de andre døve som kommer fra samme miljø. Mens den døve som fritt menneske omgås utenfor døvemiljøet, altså storsamfunnet, er det lett å falle ut som menneske på grunn av ulike grad av manglende anerkjennelse fra de andre borgerne (hørende). Å falle ut av miljø/samfunn innebærer manglende anerkjennelse fra samfunnets borgere. Bevisst eller ubevisst hos de borgerne er avhengig av kunnskap/ erfaringer om og med døve borgere. Spørsmål: er kommunikasjon avgjørende for den anerkjennelse som mennesket har behov for å oppnå sin egen selvrealisering? Hvis ja, så må kommunikasjonen være basert på minst to språkkompetente personer med samme språksystem (viser til Habermas sin kommunikative handlingsteori!). Hvis ikke, så innebærer dette at minst to språkkompetente personer med ulike språksystemer og dermed faller den naturlige kommunikasjonen ut. Det siste tilfellet kan den språkbrukeren som ikke har storsamfunnets konvensjonelle språksystem som sitt primære språk, falle ut og sliter med å oppnå den naturlige selvrealiseringen på grunn av manglende anerkjennelse. Det er ikke snakk om forakt, men mangler det fellesskapelige språksystem som er viktige forutsetninger for en vellykket kommunikasjon. I denne situasjonen er etter min erfaring slik de flere døve, som ikke er sterke i norsk skriftspråk og evt. tale, opplever utenfor døvemiljøet. Da kan de døve ikke bli fullt individualisert utenfor døvemiljøet.

Det som er nytt her, er at jeg tidligere har fokusert på språksystemer som avgjørende for vellykket kommunikasjon a la Habermas, men nå spiller begrepet anerkjennelse en særdeles viktig rolle inn i mitt studie.

Dette er mine tanker. Dette er grove trekk som blir avgrenset til problemstillingen som jeg nå jobber med.

Refleksjoner om anerkjennelse

Nå er jeg ferdig med hele artikkelen til Hans Marius Hansteen. Jeg opplever denne artikkelen som veldig grunnleggende, interessant og viktig for en forståelse av Honneth, og dette som utgangspunktet for videre fordypning av Honneths viktige anerkjennelsesteori. Jeg har også lagt merke til Nancy Fraser og hennes kritikk mot Honneth. Min intuisjon er at jeg er på Honneths side. For meg personlig representerer Honneth en filosofi som er viktig for en forståelse av anerkjennelsens rolle og funksjon som medfører til autonom selvrealisering. Anerkjennelse er etter min mening et viktig nøkkelbegrep som påvirker de individualistiske evner og egenskaper i positiv retning. Fraser mener at anerkjennelsesteorien til Honneth er for omfattende og uklar. Jeg forstår ikke hvorfor hun påstår dette. Som Honneth sier, har Fraser ikke forstått poengene i anerkjennelsesstrukturen som Honneth opererer med. For denne strukturen er gjennomvevd i alle forhold i det moderne samfunn.

Typisk meg som døv filosof å reflektere over funksjonshemmedes kamp om anerkjennelse knyttet til Honneths anerkjennelsesteori. Det er jo viktig å få fram hva som vises som anerkjennelse og mangel på anerkjennelse på grunn av funksjonshemming og samfunnets misaktelse for det som er annerledes. Dette er noe som opptar meg.

Forberedende problemstilling til min FIL303-oppgave

Jeg har lest artikkelen Hans Marius Hansteen i boken 'Moderne politisk teori' med stor glede, og det er to begreper som fanger interesse hos meg: Evner og egenskaper.

Å ha disse begrepene bak i hodet til en del av masteravhandlingen min, er vel tanken for en slik oppgave. For jeg synes Hansteen har skrevet noe interessant som denne:

"[...] det finst former for misakting som råkar andre aspekt av personlegdomen, nemlig dei som har med den einskilde sine evner og eigenskapar å gjere. Dei ovrar seg som forakt og nedvurdering, som råkar grunnlaget for den einskilde si sjøvkjensle." (s. 210)

Jeg tenker på hvordan den døve opplever i sin samfunnsdeltakelse der talespråket er rådende og at den døve faller lett ut. Ikke for å misforstå meg slik, tenker jeg ikke at hørende har forakt for den døve med vilje, men noe ubevisst. Poenget her er hva den døve opplever i sitt selvbilde, selvfølelse, selvrespekt, selvtillit i sitt forhold til seg selv, til samfunnet og sitt møte med evt. en samtalepartner som ikke kan tegnspråk. Kanskje det er her som kan være et problem som døve sliter med å få anerkjennelse som mennesker på lik fot med andre. Eksempler på dette er dårlig service for teksting på TV, dårlige informasjonskanaler fører til at døve er frustrerte over manglende anerkjennelse fra samfunnets side, og som der makt og kommersialisme står over hva som kreves av menneskets helse som impliserer livskvaliteten hos mennesker uansett kroppslige funksjoner som fungerer eller fungerer i mindre grad, bl.a. døvhet, blindhet, rullestolbrukere osv.

Dette er noe som interesserer meg veldig.

Men stereotypier og holdninger er også viktige stikkord i min problemstilling.

Ingen individuell frihetsbevissthet uten maktkamp!

Vi kjemper om noe. Vi har individuell frihet til å kjempe om livet vårt. Har vi ingen frihet, har vi da maktkamp? Som treller? Herrer mot treller er maktkamp. Treller har også den frihet til å kjempe om makt, nemlig veien til frihet. Men herrer og treller har ulike perspektiver, herrer vil eie makten, mens treller kjemper for frihet... hmmm... Fordi vi er dømt til å være frie som mennesker. Når alt er fritt, så er makt et åpent spørsmål. Liksom mennesket er kastet ut i en fremmed verden uten mening i bakgrunnen, som skuespiller blir kastet ut på scenen uten manus. :=) Det er vi som mennesker som må skape mening selv. Dette er viljen til makt. :=) Oppsummert kan vi si at hvert enkelt menneske har makt over sitt eget liv.

En strøtanke om Nietzsche og Honneth

Jeg opplever at boken til Nietzsche "Slik talte Zarathustra" ikke som et filosofisk makkverk, men en filosofisk genialitet med sine poetiske stil. Det er utrolig mange skjulte poenger bak tekstene som man må lese nøye gjennom og prøve å fortolke på egen måte. For Nietzsche er ikke interessert å vise frem til folk som kan slippe å tenke selv. For han oppfordrer folk til å tenke selv gjennom å lese hans tekster. Noen steder kan være halvferdige svar, men resten må leserne finne ut av selv. Jeg har i siste semester fulgt rene Nietzsche-seminarer og skrevet en forskningsoppgave om nettopp ham. Har en lang pensumliste i de bøker som han selv har skrevet, bl.a. Moralens genealogi, Hinsides godt og ondt, Slik talte Zarathustra, Antikrist, Ecce Homo, The Will to Power for å nevne noen. Pluss har jeg brukt noen få støttelitteratur som handler om Nietzsche som f.eks. "Nietzsche - Lidelse og menneskedannelse" skrevet av en av Norges fremste Nietzsche-eksperter, Helge Pettersen. Han var min veileder og seminarleder siste semester. En meget spesiell dyktig og kunnskapsrik person. Vi hadde et godt veileder-student-forhold. Jeg må få lov til å erklære meg selv som nietzscheaner, men bygger videre på hans filosofi i møtet med sosialfilosofi der jeg skal fokusere på Axel Honneth, en tysk filosof, som har arbeidet med problemstillingen om anerkjennelse i den sosialistiske filosofien der boken hans heter: Kampen om anerkjennelse, tysk: Kampf um Anerkennung. Han står i midt mellom Foucault og Habermas. Jeg er mer interessert i Foucault der han hadde Nietzsche som inspirasjon, spesielt i genealogien. Altså skal jeg arbeide med Honneths tekster i Nietzsche-tilnærmingen. For å se på forholdet mellom individer og deres forhold til samfunn. Slik tenker jeg i dag. Og filosoferer over begrepet anerkjennelse.

På gjensyn

Det har vært en bra dag på orienteringsmøtet ved FoF (Institutt for filosofi og førstesemesterstudier) der mange studenter møtte opp. Jeg som er viderekommet masterstudent møtte opp kl. 11.00. De nye masterstudentene møtte opp kl. 10.30. Der var jeg fra høsten 2009. Vanlig rutine for møtet med de nye masterstudentene er selve administrativ informasjon, retningslinjer for masterstudiet, presentasjon av studentene og deres visjoner av mulig masteravhandlinger. I dette semesteret kom jeg rett inn i "professorpanelet" der de presenterte fagene sine. Jeg velger fagemne: Makt og sosiale relasjoner i det flerkulturelle samfunn. Forsker Hans Christian Farsethås (master i filosofi) har ansvaret for det emnet. Jeg diskuterte med han om døvemiljøet som en minoritetskultur i forhold til majoritetskultur knyttet til anerkjennelse, diskriminiering osv. Aktuelle filosofer i dette seminaret er Foucault, Bourdieu og Luhmann. Om dette lar seg forene med en problemstilling som jeg kunne arbeide med i FIL303. Han mente at dette er ypperlig mulighet, og oppfordret meg å tenke mer over saken. Samt har jeg også snakket med Ph.D.-stipendiat i sammenliknende politikk, Jørgen Pedersen, om hans opplegg i hans seminar:  Moderne politisk filosofi/teori der mange politiske filosofer som Nancy Fraser, Axel Honneth, Charles Taylor, Jürgen Habermas, Michel Foucault, Pierre Bourdieu og Niklas Luhmann som er aktuelle til mitt forskningstudie. Dette er ment å delta i seminaret uten å ta eksamen, men at dette er en del av det jeg studerer/er opptatt av/interessert i.Som et supplement.

Ved siden av FIL303 skal jeg arbeide med Honneths filosofi om anerkjennelse. Dette er et opplegg som jeg har inngått en avtale med min hoved- og biveileder  ved UiB. Har laget en pensumliste som de skulle godkjenne. Det som manlger her, er selve problemstillingen. Om jeg skal studere Honneth i Nietzsche-tilnærming eller Habermas-tilnærming. Jeg er mer fristet til Nietzsche-tilnærmingen når jeg skal studere Honneth.

Mye spennende tid fremover for min egen del. Min gode venn, master i filosofi (2009), Arthur Bolstad, fikk topp resultat for sin masteravhandling. Dette er strålende nyheter for meg. Han er opptatt av sinnsfilosofi, eller bevissthetsfilosofi som det også heter. Vi to representerer to ulike filosofiske retninger. Jeg fokuserer på den sosialfilosofiske retningen.Likevel har vi mye til felles. Vi diskuterer en del filosofi på en tverrfaglig måte.

Utover dagen hadde vi foredrag, først ved Alois Pichler som har ansvaret for Wittgenstein-arkivet som vises på web. Han viste oss ved hjelp av webkanon hvordan vi kan få tilgang i dette arkivet. Også mulig tilgang til Nietzsches enorme produksjon... siste ble, nevnt av Pichler, lagt ned ca. 30 000 sider. Utrolig mye!

Så var det Hans Christian Farsethås som foredrog over "Filosofi som yrke". Deretter og til slutt var det en Ph.D-gradsstipendiat Jonas Gamborg Lillebø som foredrog over "Oversettelsens paradigme" med utgangspunkt i Ricoeur og hans tanker om oversettelse.På slutten av programmet ble det servert pizza og brus. En veldig trivelig og engasjerende dag. Nå gleder jeg meg til å komme i gang med studiene igjen. Det er en fryd å studere.

Susp?

Susp? Ordet fikk jeg lære for første gang da jeg var aktiv som fotballkeeper for Ørn juniorlag for mange år siden. Si det, hva er susp? Det er en beskytter mot at ballen i harde skudd kan treffe på den edle delen som menn har, altså beskytte ballene. Jeg ler så godt over dette ordet, fordi  dette gir meg mange assosiasjoner som f. eks. tanken på å bli truffet av ball på den edle delen, tanken på å lage barn i fremtiden, tanken om sex, den  edle delen delen må jo være i stand til det (he he)... og ja mange tanker....

Men siden jeg la opp i år 2000, har jeg kastet min aller siste susp av mange susper gjennom årene som aktiv. De blir lett slitte etter mange gangers bruk. Inntil i går for første gang har jeg brukt suspen. For en overgang, må jeg si. Hva var det? Jo, før jeg tok fatt i suspen, har jeg spilt fotball for moro skyld. Både som utespiller og keeper. Da var jeg ikke helt trygg på å stå i mål. Hvorfor? Fordi jeg brukte ikke suspen, og opplevde enkelte ganger skudd på denne edle delen min. Fy faen, det gjorde vondt, men i ulike grad... avhengig av hvor hardt skudd var. Skrekk og gru dersom jeg fikk det hardeste skudd på denne delen.... auuuuuuuuuuuu..... Dette blir fandenivoldsk opplevelse, altså!

Så, i går kjøpte jeg en ny susp. Tok fatt i den, og trente som keeper... Du verden... Jeg ble tryggere og mer vågal ute på feltet... Skyldes denne suspen? Ja, jeg tror det har mye å si for min psyke i forholdet mellom uten susp og med susp. Hehehe.

Å, du verden... jeg følte meg som en ung igjen med denne suspen... latterlig.... Men herlig barnlig følelse. Tror ikke jeg har vært så inspirert til å være keeper enn på så lang tid.... 10 år siden siden jeg la opp som aktiv fotballkeeper.

Livet som brennesler

Livet - hva kan det innebære? For noen er livet godt, og andre ondt. I løpet av et menneskes liv er det tallrike hendelser, både godt og ondt. Vi kan se tilbake i tiden med både gode og onde minner. For meg virker livet noen ganger som brennesler. Tenk deg at du opplever kontrontasjonen med brennesler: Det svir! Men det sviret blir borte over tid. Er det slik at et menneskes liv kan oppstå "svir" akkurat som møtet med brennesler? Når et menneske utfører en uheldig handling og får konsekvenser for en slik handling, fører dette til at det "svir" i en periode av livsløpet. Men den avtar med tiden, og igjen sitter minnene. Dette "sviret" gir mennesket en erfaring for videre skjebne. Slik har jeg opplevd og erfart. For meg personlig er denne erfaringen en verdi for meg selv, men ikke verdi for de andre. 

Et annet og viktig eksempel i en persons egen livserfaring er møtet med mennesker som er usikre på eller har lite respekt for henne/ham. Slike mennesker er brennesler.  De er som svart galle, gift, eller syke mennesker som er konforme og lever av størknet tenkning og forholder seg til moralen som passer for dem. For hva er moral for dem? Hva betyr moral for dem? En ting er sikkert: Deres moral er forskjellig fra en bestemt persons moral  Hva moral er for en, er det bare denne personen som vet hva den rette moral er for henne/ham. Hva de andres moral er for dem, er sikkert riktig for dem, men trenger ikke å være riktig for  ham/henne. Hva gjør hun/han med dem? Ja, hva skal man si.... ikke noe annet enn at hun/han blåser i dem. De er ingenting. De berører ikke livet hennes/hans. Fordi personen har et liv som bare hun/han som styrer. Personen er kapteinen  eller kusken i hennes/hans liv, for å tenke platonsk: fremstillingen om en båt med kaptein oppi  som styrer eller en hestespann med kusk som kjører. Dette gir mennesket mulighet til vilje til makt, vilje til å skape dets liv på egen måte, å elske dets skjebne. Dette gir dets selvrespekt og selvtillit.

Holdninger til medmennesker

I forbindelse med en juletrefest et sted har jeg opplevd og møtt spennende mennesker. Mitt utgangspunkt er å være meg selv i forhold til de andre. Jeg hilser til dem som enten hilser eller ikke hilser til meg. Jeg behandler alle likt selv om det kan være noen som ikke liker meg, eller har liten respekt for meg. Jeg har lagt merke til de som ikke hilser til eller ikke har respekt for en person, er virkelig spennende mennesker. De er "moralske" mennesker som er "slaver" av ferdigspikrede moralske ramme. De er  usikre mennesker. Fordi de klarer ikke å skille mellom en gitt eksempel av en hendelse som hørte til fortiden og det som er i nutiden. At nutiden er avgjørende for ethvert menneske sine fremtid. Det er nå vi skaper oss selv gjennom valg, ja sågar refleksjon,  og handling. Liksom en båt ute på sjøen trenger reparasjon på en skade, og da må den i havn for reparasjon. Denne båten kan bli like god som før den ble skadet. Det samme gjelder også for ethvert menneske. Slike ting er lett å glemme og istedet for dette å stigmatisere mennesker fordi de har gjort noe som ikke er akseptabelt på grunn av den syke moralske rammen. Det er denne rammen som styrer mennesker veldig mye. Slik holdning tar jeg avstand fra, og derfor er de spennende mennesker som engelske moralteoretikere i følge Nietzsches Moralens genealogi, I, 1; Moralister mer spennende enn deres moral:

"Opp til nå har vi hatt de engelske psykologer å takke for de eneste forsøk på å skrive beretningen om moralens opprinnelse. Disse psykologer er i seg selv ingen liten gåte. La meg med en gang innrømme at de som legemliggjorte gåter endog har et vesentlig fortrinn fremfor sine bøker, - de selv er spennende! Hva vil egentlig disse engelske psykologer? Enten frivillig eller ufrivillig finner vi dem bestandig opptatt av det samme. Alt det lyssky ved vår indre verden presser de opp i dagen. De søker det egentlig virksomme, ledende og det som er avgjørende for utviklingen, nettopp der hvor vår intellektuelle stolthet sist ønsker å finne det (f.eks. i vanens treghet, i glemsomhet, i ideenes blinde og tilfeldige sammenkobling og mekanikk, eller noe rent passivt, automatisk, refleksartet molekylært og i grunnen stupid). Hvorfor drives disse psykologer egentlig bestandig i denne retning? Er det en hemmelig hang til å forminske mennesket, lumskt, tarvelig og kanskje ikke åpent innrømmet? Eller er det muligens en pessimistisk mistanke, mistilliten hos idealister som er skuffete, blitt dystre, giftige og grønne av galle? eller en smule underjordisk fiendskap og agg mot kristendommen (og Platon), som kanskje ikke en gang er nådd inn over det som fremmedgjør, det smertelig paradoksale, det problematiske og meningsløse ved tilværelsen?Eller endelig litt av alt: en smule simpelhet, en smule dysterhet, en smule anti-kristelighet, en smule kløe og behov etter pepper ... ? Man sier meg at de ganske enkelt er kalde, gamle frosker som kjeder seg, som spretter rundt omkring mennesket og kryper inn i det, som fant de der sitt rette element, så å si i selve sumpen! Dette hører jeg med motvilje, ja, enda mer, jeg tror ikke på det. Dersom man får ønske hvor man ikke kan vite, ønsker jeg av hjertet at det må stå omvendt til med dem."

Det viktige budskapet er at ethvert menneske må få muligheten til å reflektere over enhver ting i livet og vurdere dem på nytt og på nytt... det som kalles for omvurdering av alle verdier. Mennesket bør gjøre omvurderinger av alle verdier oftere i løpet av livet slik at man er bedre stand til å velge og handle som foreligger i fremtiden. Dette impliserer at mennesket må lære å tenke selv og akseptere at mennesket er feilbarlig og på grunn av slike evner bør det gi mennesket sjanse til å rette opp livet sitt videre gjennom refleksjon. Fordommer må bort, for de er sykdomsfremkallende. Liksom svart sot eller brente mat kan være kreftfremkallende. Gid at mennesket er så klok at de burde tolke naturen på en skjerpet måte. Alt er så størknet tenkning at dette omformes til vanetenkning.... Vanetenkning er farlig og syk. Men dessverre, meget dessverre er det slik at gjennomsnittmennesket klarer ikke å tenke nytt, omvurdere av alle verdier på nytt...Nei, vi kan være syke av vaner!

Kunnskap om enkelte filosofer

I dag mottok jeg en bok i posten som jeg bestilte i romjula hos Studia bokhandel gjennom internett. Boken handler om en innføring om den tyske sosiologen og systembyggeren Niklas Luhmann (1927 - 1998). Begynte å bli kjent med bokens innhold. Pr i dag vet jeg lite om denne anerkjente sosiologen. Luhmann er en av de sentrale filosofer som skal behandles under seminaret til forskeren Hans Christian Farsethås i et av FIL300-emnene ved UiB i dette vårsemesteret.

Grunnen til at jeg tar opp emnet "kunnskap om enkelte filosofer" er at tiden før jeg begynte å forske Nietzsches filosofi, visste jeg lite om Nietzsche. Bare på overflaten, men ikke dypere. Når jeg var inne i høstsemesteret 2009, leste jeg Nietzsche veldig mye og reflekterte over de begreper og tanker som sto på tekstene i Moralens genealogi og Slik talte Zarathustra pluss noen av andre viktige verker som Hinsidige godt og ondt, Antikrist og  The Will to Power. På slutten av semesteret skrev jeg en oppgave om det, og leverte inn. Fikk veldig bra resultat. Nå sitter jeg og leser forskjellige kommentarer om Nietzsche i f.eks. Norsk Filosofisk Tidsskrift, merker jeg mye bejaende holdning til og kan kritisere noe av de steder i kommentarene. Det gir meg en god følelse og stolthet fordi jeg har en forståelse av Nietzcshe-bilde eller tankeverden. Jeg må innrømme at det er Nietzsche som reddet meg mye fra den tro at noe utenforliggende makter kunne hjelpe meg videre i livet. Det var han som fikk meg til å riste meg av denne feilaktige troen på noe utenfor meg selv. Jeg valgte overmennesket som et personlighetsideal ved å skape livet et nytt innhold. Som å overskride den "slavemoralen" som menneskeheten representerer i vår moderne tid. Jeg prøver å være min egen herre i  mitt liv gjennom å skape noe kreativt og aktivt og tilintetgjøre mine gamle verdier og min fortid. Som jeg har skrevet om å kaste seg inn i lidelsen er noe som er veldig sentralt og viktig for utviklingen av å bli et bedre menneske og Amor fati som er kjærligheten til skjebnen.

Slik opplever jeg med Luhmann i forkant av tiden til fordypning om hans systemteori. I dag sitter jeg igjen og spør: Hvem var Luhmann, og hva slags bidrag har han gitt oss som deltar i samfunnet? Får jeg utbytte av hans teori til min masteravhandling? Kan Nietzsches filosofi bidra noe til Luhmanns systemteori? Har Luhmann bidratt noe til den individualistiske og eksistensielle filosofien? Slik tenker jeg hvordan jeg forstår Luhmann etter endt vårsemester. Det blir spennende.

Amor fati

Livets store mening og adel er Nietzsches tanke om kjærligheten til skjebnen, amor fati. Det jordiske og ikke-religiøse livet er det eneste utgangspunktet vi som levende vesener kan ta, og enhver moral eller verdi som hindrer livet, kan ikke i seg selv være god. "Det gode" må ikke forståes slik den kristne moralen oppfatter det, men som det livsbejaende eller livsbekreftende.

Skjebne?

Filosofen Friedrich Nietzsche, som levde fra 1844 til 1900, var opptatt av at ansvaret for vårt liv ligger hos oss selv, og ikke andre.

En av Nietzcshes berømte sitater: "GUD ER DØD."

Hva mente han med denne setningen? Denne setningen velger jeg å se i en større sammenheng, ikke bare i forhold til en konkret Gud, men også i forholdet frihet og ansvar. Jeg velger å forholde meg til denne setningen ved å forstå den slik at han ikke nødvendigvis mener at Gud ikke eksisterer, men at mennesket må innse at de ikke kan legge ansvaret over på andre, som f.eks. Gud, andre eller samfunnet.

Mennesket må få se muligheten ved å erkjenne at det er sin egen herre, og gjennom sin frihet må ta det hele og fulle ansvar for sin egen tilværelse. Mennesket er helt og holdent alene her i verden, og for å holde ut det meningsløse kaoset, har det helt fra tidenes morgen forsøkt å skape orden i sin tilværelse ved å innføre tankekonstruksjoner som Gud, ideer eller andre idealer/kategorier som de kan tro på. Ikke bare som de kan tro på, men som også kan brukes til å fraskyve seg ansvaret ved å skylde på et eller annet utenfor dem selv.

Nietzcshe sa jo at mennesket selv har skapt religionens og filosofiens "sannheter", men dette har mennesket en tendens til å glemme slik at de forholder seg til disse tankekonstruksjonene som sannheter som virkelig eksisterer. Men sannheten er at mennesket alene skaper sin egen meningsfulle tilværelse gjennom sine valg. Det betyr at de skillene som mennesker snakker om som ondt og godt, rettferdig og urettferdig, orden og uorden, er noe mennesket selv har skapt, og må ta ansvar for selv uten å henvise til noe eller noen andre.

Men nettopp derfor er det viktig å være oppmerksom på at vi mennesker, jeg, ikke bare er den som skaper kaos i mitt liv, men jeg er også den som også må skape orden i kaoset. Det er ingen andre. Det finnes heller ingen Gud som gjør det for meg. Hvis jeg skulle be til Gud om hjelp til å finne en løsning på et problem, så er det til syvende og sist jeg som en eksisterende person her på jorden som finner løsningen. At jeg da i min takknemlighet over å ha funnet en løsning henvender meg til Gud og takker ham, er vel mer et utslag av min usikkerhet enn noe som er basert på en objektiv sannhet. Hvis jeg ikke fant en løsning, hva da? Ville det hjelpe meg å skjelle ut Gud eller noen andre?

Dessverre er sannheten den at vi er våre valg, og det kan vi aldri fri oss fra. Som den franske filosofen Jean Paul Sartre påpeker: "Vi kan aldri fri oss fra friheten og ansvaret." De følges ad som hånd i hanske.

Trangen til å skape orden i virkelighetens kaos og prøve å gi livet en hensikt ved å innføre begreper som Gud eller andre idealer/kategorier, er det i og for seg ikke noe galt med.

Det er på den ene siden et uttrykk for menneskets ønske om å få makt over den kaotiske virkelighet og tvinge den til å fremstå i menneskets bilde som meningsfull slik at den blir mulig å leve i. Derfor må mennesket innse at det er det selv som skaper disse meningsfulle systemene, at det er mennesket som har makten.

Nietzsche sa at den enkeltes liv har ingen høyere mening. Slike spørsmål som "Hva er meningen med livet?" er meningsløst. Det er ingen annen mening enn å leve, så godt som jeg kan. Jeg må bare innse at dette jordiske livet er alt jeg har og gripe det med alt det inneholder, for det gis ikke noe annet, på godt og vondt. Det beste jeg kan gjøre er å slutte å fortelle "eventyr" om en "annen" verden som skal forløse og rettferdiggjøre mitt liv.

Det er kun løgner som hindrer meg i å utvikle meg mot de muligheter som ligger i meg som menneske, mine iboende egenskaper. Det betyr at jeg heller burde glede meg over det forgjengelige og godta min skjebne. Det vil si muligheten til å velge og hele tiden har muligheten for å velge hvem jeg vil være.

Men på den andre siden er det også mennesket som har innført begrepet Gud, eller religionen for å bruke det som et alibi, en trussel eller et sannhetsbevis som et redskap til å undertrykke, kontrollere og styre andre mennesker. Sannheten er at religionen har ødelagt flere mennesker enn den har reddet.

Derfor sier Sartre at "[m]ennesket er dømt til å være fri. Dømt, fordi det ikke har skapt seg selv, og fri, fordi det, når det engang er satt inn i verden, er ansvarlig for sine gjerninger." Dette er min skjebne.

Nyttårstanker

2009 er over, og da kan vi reflektere over det året som gikk. For mange av oss mennesker er det viktig å tenke over hva dette året har lært oss, både godt og ondt på den perspektiviske fortolkningen som er bygd opp hos enkelte mennesker. For meg var 2009 et tøft år, men samtidig veldig positivt også. Det er lett å fokusere på alt negativt, og glemme alt positivt.

Det jeg reflekterer over, er spørsmålet om alt negativt er min læremester til å rette opp mine personlige feil. Som Nietzsche mener jeg at vi må si ja til lidelsen ved å lære alt som er negativt. For alt negativt hører til fortiden, og det er på denne måten vi lærer å bli bedre mennesker gjennom refleksjon. Alt negativt er selve kjernen til all motgang, og det er nettopp motgangen vi lærer oss å bli bedre mennesker. Hvis det er slik, så kan vi også spørre om hva alt positivt kan lære oss. Kan alt positivt føre til en slags form for personlig stolthet, høyere selvbilde, selvtillit, selvrespekt osv? En slags omvurdering av alle verdier og starte på nytt i nutiden. For det er i nutiden som er mest avgjørende for den enkeltes fremtid, slik jeg forstår Nietzsche.

Lidelse er smerte. Vi tåler ikke smerte. Vi begjærer etter lykke og godhet, men hva er lykke og godhet? Finnes det absolutt lykke og godhet? Når vi ikke tåler smerte, er det typisk å fortrenge all vår skyld og legge all skyld på en person, nemlig Jesus Kristus, ifølge kristendommen. Dette fører til et nei til denne jordiske liv. Denne jordiske liv er lidelsesfull eller smertefull, og vi må lære å leve i den. Det er denne lidelsen vi lærer oss som mennesker. Det er gjennom lidelsen vi blir sunnere mennesker. Dersom vi takler denne lidelsen her på jorden ved å si ja til denne jordiske liv som selv er smertefull, så vær jorden tro!

For min egen del prøver jeg å reflektere over det positive som har skjedd i 2009, er de mange.

For det første har jeg fått innvilget yrkesmessig attføring til masterstudiet mitt, for det andre har min sønn, Filip André begynt på skole ved Fjellsdalen skole, for det tredje har jeg samlet til sammen 45 studieppoeng der hvor 30 av dem er på masterprogrammet, for det fjerde har jeg gått gjennom min personlige krise ved å bygge opp igjen det som ble ødelagt, som en kamp for anerkjennelse. For dette er virkelig kamp i mitt liv. Alltid finnes det to motstridende krefter i kroppen a la Nietzsches Apollon og Dionysos (se min forskningsoppgave FIL301). Dette er eksempler på at jeg har bygd opp selvtillit, selvbilde og  selvrespekt til mitt praktiske selvforhold.

Det negative er at jeg ble separert fra min kone, og at dette gikk utover min sønn. Vi måtte omvurdere av alle verdier og derfra bygge opp på nytt. Omstrukturering av vår livssitusjon. Som et resultat av dette ble det slik at Filip André bor annenhver uke hos meg. Er det positivt for Filip at mamma og pappa bor hver for seg? Kanskje det er best slik, ellers kan det bli skadelidende for Filip dersom mamma og pappa fortsetter å bo sammen og er forbannet på hverandre. Men kanskje dette er en lidelse som Filip André kaster seg i og lære seg å takle situasjonen? Dette kan gi et grunnlag for en toleranse som han kommer til å ha i seg når han blir større?

Slik var året 2009 for meg. Takker for dette året som gikk, og ønsker alle mennesker, både store og små, alle verdensdeler et Godt Nytt År med dette lidende jordiske liv. Til dette må vi ha vilje til makt! Vilje til makt er skapende, lekende, kunsterisk.,... vi alle mennesker er livskunstnere, ja på forskjellige måter!