Nå går jeg mot slutten av det første året som masterstudent. Hvis jeg består to fagemner i dette semesteret, så begynner jeg med masteroppgaven fra nå i høst. Akkurat nå tenker jeg mye på eksamen, og ser frem til å gjøre det så godt jeg kan. Det er alltid utfordring før hver eksamenstid. Mye lesning og forberedelser. Slik har det alltid vært for meg siden jeg begynte på bachelorprogrammet i 2005. Jeg blir alltid sliten på kveldene etter lange økter med studier. Av og til litt smerter i brystet. En fornemmelse av litt "fremmedgjøring" i meg. Med dette mener jeg min indre verden. Den føles som en svamp. Det er ganske ubehagelig følelse. Det er derfor jeg ikke er så veldig begeistret for eksamen, men vet av erfaring at det er en stor befrielse etter at jeg er ferdig med hver eksamen. Liksom en rusfølelse av det ukjente. Jeg mener at jeg holdt ut helt til siste sekund av en eksamen, så slippes jeg ut av denne situasjonen at den følelsen av å legge av meg 100 kg åk er i en stor grad. Her tenker jeg på det nietzscheanske "barnet" i Zarathustra-boka (om åndens tre forvandlinger). Når jeg endelig er ferdig med eksamen og bekreftelse på resultatet, omvurderer jeg av alle verdier og fylle opp den tomhetsfølelsen etter eksamenstiden.
En fremtid har begynt med mål. Fremtiden blir nutid. Nutiden blir fortid, og fortiden er derfor nutidens store omvurdering av alle gamle verdier. Igjen ny fremtid med nytt mål! Her starter den evige gjenkomst!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar