søndag 18. april 2010

Bringer vi våre tidligere stadier med oss i vår utvikling?

Jeg henter et notat fra en filosofiforelesning fra 2005 som en av mine gode venner har skrevet ned:

"Testspørsmål: Hvem bryr seg om hvordan man selv var som barn?

Det er en spenning her. I en forstand - numerisk sett - er man den samme. Vi har da en tendens til å tro at vi også er de samme når det gjelder innhold. Men test deg selv: Les en bok opp igjen som du likte veldig godt da du var barn. Dette kan være brutalt og desillusjonerende - og grunnen er at du derved vil ødelegge fullstendig et godt barndomsminne! Dette er noe som viser med all tydelighet at vi nå er blitt helt annerledes enn vi var som barn.

Vi er bare nødt til å gi slipp på ting og ikke begynne å tro at vi har bevart vårt gamle jeg. Hvem er å foretrekke: Gutten som gikk på Brann stadion som liten og fortsetter å gjøre det hele livet, eller han som vokste det fra seg og ble filosof? Kunnskap handler altså ikke først og fremst om oppsamling av fakta. Jo mer vi utvikler oss, jo mer vil vi legge bak oss. I dette ligger det mange tragedier og samlivsbrudd. Likevel er det en del av livet som ikke er til å komme forbi. [...]."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar