Anerkjennelse som moralsk grammatikk?

Etter å ha lest og studert nøye, har jeg forstått det slik at den tyske filosofen Axel Honneth mener at det ikke er mulig å ha et fullstendig samfunn som er bygd opp bare på kjærlighet eller rettigheter. Det er behov for enda mer enn disse til sammen. Vi trenger solidaritet, kultur og verdifellesskap. De tre formene for anerkjennelse kjærlighet, rettferd og solidaritet utgjør det positive, praktiske selvforholdet og som igjen utgjør den intersubjektive relasjonen med andre mennesker. Denne relasjonen utvikler altså til sosial tillit, sosial aktelse/respekt og sosial verdsettelse. Dette er en form for gjensidig anerkjennelse.

Men i følge vårt samfunn er det et problem: Det er preget av ringeakt eller krenkelse.

Hva forstår vi anerkjennelse er, og hvordan kan vi oppnå den? Honneth selv  mener at vi må ta innover oss hva det vil si å bli krenket.

Fravær av å anerkjenne eller å bli anerkjent, er krenkelse. Krenkelse eller ringeakt har tre motsvarende former i forhold til de positive anerkjennelsesformer:

1. Overgrep (voldtekt, bli slått ned, ydmykelse)
2. Ekskludering (fratakelse av rettigheter, satt ut av miljøet/samfunnet)
3. Misaktelse (frarøvelse av status som viktig for andre) 

Anerkjennelse kan skape den stabilitet vi trenger i vårt samfunn. Om den faller bort, så får vi forskjellige former for krenkelse/ringeakt og sosial konflikt.

Mennsker kan bli utsatt for slike krenkelser slik at de gjør noe med den, eller kan de ikke bli utsatt for slike krenkelser/ringeakt uten at de gjør noe med den. Slik jeg forstår Honneth, har han tatt opp en løsningsforslag som kan vise veien ut av krenkelsene: en moralsk grammatikk.

Moralsk grammatikk er noe som Honneth ser viktigheten av nettopp anerkjennelse som kommunikasjon, som et språk som trenger en grammatikk til å fungere. Når vi reagerer på en grammatisk feil i en språklig setning, er det akkurat det samme måte som vi reagerer på krenkelser.Vi kan si på en annen måte: krenkelse er "en feil bit" i vår moralske grammatikk som gjør at vi reagerer på den. Når vi retter opp den grammatiske feilen i den språklige setningen, lærer vi å gjøre det riktig i ettertiden. Slik er det med vår moralske grammatikk også. Det er her Honneths grammatikk som prosess kommer inn: å gjøre det negative over til noe positivt med anerkjennelse som imperativ.

Altså ser vi at alle mennesker trenger å bli anerkjent, derfor er det moralsk galt å samhandle som om det ikke var tilfelle (dvs. at gjensidig anerkjennelse ikke finner sted ved samhandlingen). Det er en slik måte som bidrar til den moralske grammatikken til å motivere til en kamp om anerkjennelse.