Jeg har i den siste tiden filosofert over begrepet anerkjennelse og hva det betyr for oss mennesker. Jeg har god grunn til å spekulere om befolkningen vet om hva anerkjennelse egentlig betyr. Jeg mener at jeg ikke forsto hva det betydde før jeg begynte å studere Honneths respektive teori om anerkjennelse. Jeg trodde at det begrepet betydde det samme som godkjenning, men forsto at det betydde mer enn bare godkjenning. Anerkjennelsens viktige grunnbegreper er kjærlighet/vennskap, rettferd og solidaritet. Jeg tenkte først og fremst å fokusere på det praktiske selvforholdet som en viktig grunn eller forutsetning for å forstå hvordan man omgåes med andre mennesker. Dette selvforholdet impliserer tre viktige parametre: selvtillit, selvaktelse/selvrespekt og selvverdsettelse som er knyttet til nettopp disse grunnbegrepene.
Selvtillit er troen på hva vi kan få til, og den handler om troen på egne evner og ferdigheter. Hvis forholdet mellom foreldre og barn har et grunnlag som er vellykket gjennomført ontogenetisk sett, så vil dette være et godt grunnlag for at barnet kommer til å klare seg godt ute i den konfliktfylte verden. Et slikt vellykket forhold danner så et grunnlag for en ekspansjon av anerkjennelsen samtidig som den grunnleggende selvtilliten bevares.
Selvaktelsen ligger således under subjektets formelle evne som autonom moralske aktør. Gjennom å tilslutte seg de universelle rettigheter og plikter som er gitt alle medlemmer av samfunnet utvikler subjektet således den selvrespekt eller selvaktelse som karakteriserer et samfunn av likeverdige. Honneth mener at den individuelle selvtilliten er nødvendig for å delta autonomt i det offentlige liv.
Selvverdsettelsen er den siste formen for anerkjennelse oppnås således i og med relasjonen til gruppen, fellesskapet eller samfunnet, hvor individets deltakelse og positive engasjement i det situerte fellesskap blir anerkjent. Det er igjennom fellesskapet at subjektet i siste instans kan gjenkjenne seg selv og samtidig bli anerkjent for sin egen unike partikularitet – som særegent individ. Det betyr at subjektet inngår i gruppens eller samfunnets solidaritet, og at subjektet herved også er et positivt bidrag til gruppens, fellesskapets eller samfunnets hele. Subjektet blir herigjennom anerkjent for sine spesielle evner, særlige kvaliteter og bidrag idet det, som sådan, inngår i samfunnets selvreproduksjon. Verdsettelsen kan for eksempel ha sin bakgrunn i subjektets særlige livsforløp, prestasjoner, funksjoner eller handlinger som det har utført eller utfører. Denne form for anerkjennelse utløser altså da den tredje komponenten i det praktiske selvforholdet, nemlig verdsettelsen av en selv som medlem av et solidarisk fellesskap.
Den sunne selvfølelsen er opplevelsen av å ha verdi uavhengig av hva man gjør eller får til. Det gir en indre trygghet. Den utvikler seg gjennom våre erfaringer med andre. Når vi opplever å bli godtatt og respektert for den vi er øker selvaktelsen. Og den avtar når vi opplever avvisning og aggresjon fra mennesker som står oss nær. Person A som utelukkende ser person B sine prestasjoner, fører med seg at person B sitt behov for ubetinget støtte og omsorg bidrar til å gi person B lav selvfølelse. Person B kan føle at det kun har verdi når hun/han oppfører seg slik person A ønsker.Jeg forstår det slik at Honneth tenker seg at disse tre parametre må en person ha i orden før hun/han kan føle seg klar å omgåes med andre mennesker.
Hvis disse tre parametre er positive hos enkeltmennesket, er hennes praktiske selvforhold også positiv. Da har hun gode muligheter til å utfolde seg naturlig som menneske. Men det som er avgjørende her, mener jeg, og slik jeg forstår Honneth, er forholdet til andre mennesker. De andre mennesker kan oppleve henne som en betydningsfull person og da anerkjenner de henne. Igjen anerkjenner hun de andre mennesker tilbake. Det er noe som heter gjensidig anerkjennelse. Nettopp dette begrepet gjensidig anerkjennelse er av uvurderlig betydning for alle mennesker uansett sosial status, klasse eller hva det nå heter. Dette er anerkjennelsens kraft som jeg mener er det rette uttrykket.
Selvtillit er troen på hva vi kan få til, og den handler om troen på egne evner og ferdigheter. Hvis forholdet mellom foreldre og barn har et grunnlag som er vellykket gjennomført ontogenetisk sett, så vil dette være et godt grunnlag for at barnet kommer til å klare seg godt ute i den konfliktfylte verden. Et slikt vellykket forhold danner så et grunnlag for en ekspansjon av anerkjennelsen samtidig som den grunnleggende selvtilliten bevares.
Selvaktelsen ligger således under subjektets formelle evne som autonom moralske aktør. Gjennom å tilslutte seg de universelle rettigheter og plikter som er gitt alle medlemmer av samfunnet utvikler subjektet således den selvrespekt eller selvaktelse som karakteriserer et samfunn av likeverdige. Honneth mener at den individuelle selvtilliten er nødvendig for å delta autonomt i det offentlige liv.
Selvverdsettelsen er den siste formen for anerkjennelse oppnås således i og med relasjonen til gruppen, fellesskapet eller samfunnet, hvor individets deltakelse og positive engasjement i det situerte fellesskap blir anerkjent. Det er igjennom fellesskapet at subjektet i siste instans kan gjenkjenne seg selv og samtidig bli anerkjent for sin egen unike partikularitet – som særegent individ. Det betyr at subjektet inngår i gruppens eller samfunnets solidaritet, og at subjektet herved også er et positivt bidrag til gruppens, fellesskapets eller samfunnets hele. Subjektet blir herigjennom anerkjent for sine spesielle evner, særlige kvaliteter og bidrag idet det, som sådan, inngår i samfunnets selvreproduksjon. Verdsettelsen kan for eksempel ha sin bakgrunn i subjektets særlige livsforløp, prestasjoner, funksjoner eller handlinger som det har utført eller utfører. Denne form for anerkjennelse utløser altså da den tredje komponenten i det praktiske selvforholdet, nemlig verdsettelsen av en selv som medlem av et solidarisk fellesskap.
Den sunne selvfølelsen er opplevelsen av å ha verdi uavhengig av hva man gjør eller får til. Det gir en indre trygghet. Den utvikler seg gjennom våre erfaringer med andre. Når vi opplever å bli godtatt og respektert for den vi er øker selvaktelsen. Og den avtar når vi opplever avvisning og aggresjon fra mennesker som står oss nær. Person A som utelukkende ser person B sine prestasjoner, fører med seg at person B sitt behov for ubetinget støtte og omsorg bidrar til å gi person B lav selvfølelse. Person B kan føle at det kun har verdi når hun/han oppfører seg slik person A ønsker.Jeg forstår det slik at Honneth tenker seg at disse tre parametre må en person ha i orden før hun/han kan føle seg klar å omgåes med andre mennesker.
Hvis disse tre parametre er positive hos enkeltmennesket, er hennes praktiske selvforhold også positiv. Da har hun gode muligheter til å utfolde seg naturlig som menneske. Men det som er avgjørende her, mener jeg, og slik jeg forstår Honneth, er forholdet til andre mennesker. De andre mennesker kan oppleve henne som en betydningsfull person og da anerkjenner de henne. Igjen anerkjenner hun de andre mennesker tilbake. Det er noe som heter gjensidig anerkjennelse. Nettopp dette begrepet gjensidig anerkjennelse er av uvurderlig betydning for alle mennesker uansett sosial status, klasse eller hva det nå heter. Dette er anerkjennelsens kraft som jeg mener er det rette uttrykket.
Men hvis et eller to av de tre parametre er negativt på enkeltmennesket, det vil si det minstemålet av disse tre parametrene, så har vi grunn til å spørre: Hva skjer med det praktiske selvforholdet til enkeltmennesket? Jeg vil tro at det praktiske selvforholdet er ute av balanse eller er skjevt. Det enkeltmennesket har problemer, på forskjellige måter. Da havner man i misaktelse.
Enda verre er det når alle disse parametre er negativt, da kan det være skrekk og gru for en person. Typisk eksempel er selvmord, selvskading osv. Hvis man er seg bevisst seg selv (uansett om man har minstemål av disse parametrene), så bør man gjennomskue seg selv ved å reflektere over de tre parametrene: selvtillit, selvaktelse og selvrespekt. Jeg tror at det enkeltmennesket trenger de andres anerkjennelse for å bygge opp de tre parametre for å bli positiv. Vi mennesker har en tendens til å glemme at vi mennesker er alle unike, like og forskjellige. Og ikke bare det: vi mennesker glemmer at alle mennesker har samme utgangspunkt til å omvurdere alle verdier og skape nye verdier gjennom vilje. Det er nettopp her jeg tenker meg at mennesker kan oppnå autonom selvrealisering gjennom gjensidig anerkjennelse med andre mennesker. Dermed utvikles den personlige integriteten eller utviklingen hos enkeltmennesket. Anerkjennelsens kraft kan fungere som en "medisin" for menneskets psyke og helse. Her gjelder det å ta godt vare på hverandre. Jeg er klar over at det er ikke lett. Men hvis befolkningen begynner å forstå at det er gjennom anerkjennelsens kraft, så vil det øke sjansene for at flest mulig mennesker kan bli sunnere, og dermed kan samfunnet også bli sunnere. Alt er i stadig forandring for alle mennesker, så mye som det skjer i naturen. Man kan ikke stige ned i den samme elven to ganger. Ja, jeg tror på anerkjennelsens kraft.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar