Refleksjoner om anerkjennelse

Nå er jeg ferdig med hele artikkelen til Hans Marius Hansteen. Jeg opplever denne artikkelen som veldig grunnleggende, interessant og viktig for en forståelse av Honneth, og dette som utgangspunktet for videre fordypning av Honneths viktige anerkjennelsesteori. Jeg har også lagt merke til Nancy Fraser og hennes kritikk mot Honneth. Min intuisjon er at jeg er på Honneths side. For meg personlig representerer Honneth en filosofi som er viktig for en forståelse av anerkjennelsens rolle og funksjon som medfører til autonom selvrealisering. Anerkjennelse er etter min mening et viktig nøkkelbegrep som påvirker de individualistiske evner og egenskaper i positiv retning. Fraser mener at anerkjennelsesteorien til Honneth er for omfattende og uklar. Jeg forstår ikke hvorfor hun påstår dette. Som Honneth sier, har Fraser ikke forstått poengene i anerkjennelsesstrukturen som Honneth opererer med. For denne strukturen er gjennomvevd i alle forhold i det moderne samfunn.

Typisk meg som døv filosof å reflektere over funksjonshemmedes kamp om anerkjennelse knyttet til Honneths anerkjennelsesteori. Det er jo viktig å få fram hva som vises som anerkjennelse og mangel på anerkjennelse på grunn av funksjonshemming og samfunnets misaktelse for det som er annerledes. Dette er noe som opptar meg.