Holdninger til medmennesker

I forbindelse med en juletrefest et sted har jeg opplevd og møtt spennende mennesker. Mitt utgangspunkt er å være meg selv i forhold til de andre. Jeg hilser til dem som enten hilser eller ikke hilser til meg. Jeg behandler alle likt selv om det kan være noen som ikke liker meg, eller har liten respekt for meg. Jeg har lagt merke til de som ikke hilser til eller ikke har respekt for en person, er virkelig spennende mennesker. De er "moralske" mennesker som er "slaver" av ferdigspikrede moralske ramme. De er  usikre mennesker. Fordi de klarer ikke å skille mellom en gitt eksempel av en hendelse som hørte til fortiden og det som er i nutiden. At nutiden er avgjørende for ethvert menneske sine fremtid. Det er nå vi skaper oss selv gjennom valg, ja sågar refleksjon,  og handling. Liksom en båt ute på sjøen trenger reparasjon på en skade, og da må den i havn for reparasjon. Denne båten kan bli like god som før den ble skadet. Det samme gjelder også for ethvert menneske. Slike ting er lett å glemme og istedet for dette å stigmatisere mennesker fordi de har gjort noe som ikke er akseptabelt på grunn av den syke moralske rammen. Det er denne rammen som styrer mennesker veldig mye. Slik holdning tar jeg avstand fra, og derfor er de spennende mennesker som engelske moralteoretikere i følge Nietzsches Moralens genealogi, I, 1; Moralister mer spennende enn deres moral:

"Opp til nå har vi hatt de engelske psykologer å takke for de eneste forsøk på å skrive beretningen om moralens opprinnelse. Disse psykologer er i seg selv ingen liten gåte. La meg med en gang innrømme at de som legemliggjorte gåter endog har et vesentlig fortrinn fremfor sine bøker, - de selv er spennende! Hva vil egentlig disse engelske psykologer? Enten frivillig eller ufrivillig finner vi dem bestandig opptatt av det samme. Alt det lyssky ved vår indre verden presser de opp i dagen. De søker det egentlig virksomme, ledende og det som er avgjørende for utviklingen, nettopp der hvor vår intellektuelle stolthet sist ønsker å finne det (f.eks. i vanens treghet, i glemsomhet, i ideenes blinde og tilfeldige sammenkobling og mekanikk, eller noe rent passivt, automatisk, refleksartet molekylært og i grunnen stupid). Hvorfor drives disse psykologer egentlig bestandig i denne retning? Er det en hemmelig hang til å forminske mennesket, lumskt, tarvelig og kanskje ikke åpent innrømmet? Eller er det muligens en pessimistisk mistanke, mistilliten hos idealister som er skuffete, blitt dystre, giftige og grønne av galle? eller en smule underjordisk fiendskap og agg mot kristendommen (og Platon), som kanskje ikke en gang er nådd inn over det som fremmedgjør, det smertelig paradoksale, det problematiske og meningsløse ved tilværelsen?Eller endelig litt av alt: en smule simpelhet, en smule dysterhet, en smule anti-kristelighet, en smule kløe og behov etter pepper ... ? Man sier meg at de ganske enkelt er kalde, gamle frosker som kjeder seg, som spretter rundt omkring mennesket og kryper inn i det, som fant de der sitt rette element, så å si i selve sumpen! Dette hører jeg med motvilje, ja, enda mer, jeg tror ikke på det. Dersom man får ønske hvor man ikke kan vite, ønsker jeg av hjertet at det må stå omvendt til med dem."

Det viktige budskapet er at ethvert menneske må få muligheten til å reflektere over enhver ting i livet og vurdere dem på nytt og på nytt... det som kalles for omvurdering av alle verdier. Mennesket bør gjøre omvurderinger av alle verdier oftere i løpet av livet slik at man er bedre stand til å velge og handle som foreligger i fremtiden. Dette impliserer at mennesket må lære å tenke selv og akseptere at mennesket er feilbarlig og på grunn av slike evner bør det gi mennesket sjanse til å rette opp livet sitt videre gjennom refleksjon. Fordommer må bort, for de er sykdomsfremkallende. Liksom svart sot eller brente mat kan være kreftfremkallende. Gid at mennesket er så klok at de burde tolke naturen på en skjerpet måte. Alt er så størknet tenkning at dette omformes til vanetenkning.... Vanetenkning er farlig og syk. Men dessverre, meget dessverre er det slik at gjennomsnittmennesket klarer ikke å tenke nytt, omvurdere av alle verdier på nytt...Nei, vi kan være syke av vaner!