Oslo-tur

I dag er jeg i Oslo på dagstur. Det tar bare litt over 1 time med tog. Mye bedre å slappe av på toget, tenke, lese og nyte utsikten fra vinduet.... Fortløpende perspektiver i den langs strekningen mellom Skoppum og Oslo. For å tenke heraklitisk, så er mye forandret på den strekningen i forhold til tidligere. For på denne strekningen har jeg reist i mange år.

Vel, når jeg tenker på skillet mellom sterke og svake mennesker som jeg skrev forleden dag, er det lett og tydelig å se på folkehavet når jeg ser fra Karl Johans gate til Slottet. Å være Oslo-borger... hvordan er det å være det? Hva er forskjellen mellom Oslo-borgere, Bergensborgere og andre byers borgere? Lett å se at folk ser nedlatende på de svake. De svake er f.eks. tiggere, uteliggere, de med harry-klærne osv. Men er de svake? Hva om en millionær Osloborger har harry-klær og later som om hun/han ikke er blant de noble menneskene? En fordekt sterk person som later ut som om Hun/han er svak. En narraktig personlighet. Slike mennesker finnes overalt, tror jeg. Jeg foretrekker dem.

Noen lever av kapitalisme-materialistisk levemåte eller livsstil. Er de seg selv eller de vil det fordi de andre gjør det samme? Hvis dette siste er tilfellet, så vil jeg oppfatte dem som svake mennesker. Er de seg selv og gjorde en innsats på deres egne premisser og baner sin egen vei, vil jeg oppfatte dem som sterke personligheter. Stein Erik Hagen og Olav Thon er etter min mening eksempler på dette. Mens andre lever på egne måter. Uansett dette, så lever vi alle mennesker i alle verdensdeler i slavemoral der det skilles mellom sterke og svake mennesker, i ulike grad individuelt sett.

Alt dette er grunnen til min sterke Nietzsche-interesse for individualitetens betydning og utvikling.

Det er litt faenskap å prøve å være utadrettet fremfor innadrettet. Fordi makt finnes overalt. Noen har makt over meg, og jeg har makt over noen. Når jeg blir maktunderkastet, gjør jeg de handlinger som den maktoverlegne forventer av meg. Men jeg merker også hvordan de gjør som jeg befaler, og forventer av deres handlinger etter mine egne premisser. Slik makt skaper atferd fra person A til person B. Det er dette som kalles for maktforholdet. Makt finnes overalt, på tvers og kryss gjennom systemer.

Men når det gjelder vilje til makt, er det helt og holdent på personen selv. Å ha makt over seg selv og i seg selv. La oss forestille oss at en kropp sammenlignes med en stat som er organisert av viten, mot og begjær a la Platons Staten. Selv om Nietzsche fnyser av Platons todelte verden, synes jeg likevel er interessant å studere Staten med tanke på hvordan skillet mellom de sterke og svake der filosofkonger representerer viten, militære/politi representerer mot, mens næringsdrivende og lavere begjær. Hvordan fungerer kroppen i forhold til denne platonske lære om staten?