Ubåten som metafor

Som filosofistudent opplever jeg som et pliktoppfyllende liv. Jeg har en oppgave å fullføre. En oppgave jeg må kaste meg til bunns. Til bunns? I dybden. I havets dybde. Før jeg begynte å skrive masteravhandlingen, hadde jeg fortøyd "Ubåten" godt og trygt til havn. Før tokten måtte jeg forberede meg med de ting og tang jeg trengte. Så lenge "Ubåten" var fortøyd, hadde jeg ferie. Her kunne jeg bruke mine egne tidsfordriv til noe annet enn det urolige og filosofiske havet. Gå på fjell- og fisketurer. Besøke venner. Og mye mer.

Når jeg så begynte å lese, notere og skrive, løsnet jeg tauene av "Ubåten" og dro min filosofiske ferd til bunns. Før "Ubåten" gikk under vannhorisonten, var himmelen grå og trist. Jeg manøvrerte unna filosofiske skjær som ikke var relevante i min avhandling.

Jeg undersøker nå de riktige skjærene og eventuelt avdekke dem ved hjelp av torpedoer. "Ubåten" er fremdeles ute i havet og kjører sine retninger mot Nietzsches, Foucaults og Honneths skjær. Dette er en oppgave jeg skal fullføre før jeg skal opp i havets veldige horisont med sikt mot blå og klar himmel. En større forståelse av et filosofisk prosjekt! For en spennende filosofisk ferd.

Dette er min filosofiske "Ubåt".