Hjem

Begrepet 'hjem' er interessant for meg. Jeg lar meg inspirere av en bok som heter "Hemmeligheter" av Einar Øverenget. Noe av stedene i boken handler nettopp om 'hjem'. Selv om Øverenget har sine tanker om dette, vil jeg likevel med mine egne tanker bidra til dette begrepet. 

Ethvert menneske har sine begrensninger når det gjelder snakk om privat liv. Alle har rett til sine egne hemmeligheter uten at andre blander seg inn. Nettopp slike hemmeligheter har alle et behov for å vurdere om sine egne verdier, og muligheter for å skape et nytt selv gjennom refleksjoner.

Ut fra mine egne erfaringer ser jeg klart at mennesker har evnen til å leve seg inn i kaos når man er ute i det offentlige rom. Det er mye som skjer der ute at det kan bli uoversiktelig. Jeg kan kanskje kalle dette for en eksistensiell uro i det indre liv. Fordi man ikke har mulighet til å tenke godt gjennom  i dette kaoset. Man følger med hva som skjer der ute. Selv om andre ikke kan se det i andres indre liv, det vil si hvordan ens indre liv reagerer på forskjellige måter. Kanskje dette er grunnen til at man trekker seg tilbake fra det offentlige rom og inn i det private liv for å sortere de ulike inntrykkene fra det offentlige rom i form av evaluering av disse. På denne måten kan man sortere de inntrykkene. Noe av disse inntrykkene kan sammensmeltes med i ens indre liv, mens andre inntrykkene forkastes som mindre viktige. 

Begrepet 'hjem' forbinder jeg med det private rom som den enkelte har behov for. Det kan være i form av det å være alene eller være sammen med de få og særdeles gode forbindelser som familiemedlemmer eller venner. Dette er en måte å få snakket ut til de fortrolige som man kan regne med å ha tillit til. Jeg tror at tillitsforhold er av en stor viktighet for å bevare ens personlige identitet. 

Som jeg forstår Aristoteles, mener han at et menneske kan ikke leve uten å ha et forhold til medmennesker. For på denne måten vil man fungere som et sosialt og politisk dyr i den forstand at man utvikler seg som et menneske som er over det animalske nivået. Hvis man ikke forholder seg til medmennesker, vil mennesket ifølge Aristoteles fungere som et dyr uten utviklingsmuligheter. Dette er i og for seg greit, men likevel tror jeg at Aristoteles vil også mene at mennesker har behov for å trekke seg tilbake fra det offentlige rom for å tenke gjennom ting man har vært inne på eller holder på med noe som skal til. Ut fra dette vil jeg trekke frem Nietzsche som den filosofen som setter omvurdering av alle verdier som viktige redskaper for ens eget liv høyt. For på denne måten har man muligheter for å skape noe nytt i ens liv. Til dette trenger man vilje til makt i aktiv form. Man kan ikke forandre historien,  og det må man leve med. Men man kan forandre seg nå og ha mål for seg i livet.  Elsk din skjebne! Her trenger man beskyttelse for å oppnå sine ønsker og mål. Derfor trenger vi "gjerde" i hagen som bare en kjenner seg selv uten andres adgang. 

Tenk dere at i de husene som befinner seg omkring. Når man vokser opp i et hjemlig miljø, er det ikke nødvendigvis at man kjenner i alle hus. Hvordan inne i de hus ser ut, vet man ikke. Bare de få husene som man knytter seg til, vet hvordan inne i de husene ser ut. Slik tenker jeg at ethvert menneske er som hus. Ikke alle mennesker har adgang i ens eget 'hus'. Ikke alle vet hvordan man føler, reagerer, tenker osv. Hørt om sjelevenner... hva betyr det? Slik jeg forstår det, er det to eller tre venner som er så knyttet til hverandre at de har mer eller mindre adgang i hverandres private liv som ikke andre har. Dette er noe som er behov. Behov som dekker ens eget liv. Sjelevenner kan fungere som et kompass i ens eget liv. Til det trenger vi også kart. Nettopp kart er noe disse sjelevenner fungerer som på grunn av at de kjenner hverandres indre liv gjennom åpenhet og ærlighet. Dette er 'hjemmet'.