Skjebne?

Filosofen Friedrich Nietzsche, som levde fra 1844 til 1900, var opptatt av at ansvaret for vårt liv ligger hos oss selv, og ikke andre.

En av Nietzcshes berømte sitater: "GUD ER DØD."

Hva mente han med denne setningen? Denne setningen velger jeg å se i en større sammenheng, ikke bare i forhold til en konkret Gud, men også i forholdet frihet og ansvar. Jeg velger å forholde meg til denne setningen ved å forstå den slik at han ikke nødvendigvis mener at Gud ikke eksisterer, men at mennesket må innse at de ikke kan legge ansvaret over på andre, som f.eks. Gud, andre eller samfunnet.

Mennesket må få se muligheten ved å erkjenne at det er sin egen herre, og gjennom sin frihet må ta det hele og fulle ansvar for sin egen tilværelse. Mennesket er helt og holdent alene her i verden, og for å holde ut det meningsløse kaoset, har det helt fra tidenes morgen forsøkt å skape orden i sin tilværelse ved å innføre tankekonstruksjoner som Gud, ideer eller andre idealer/kategorier som de kan tro på. Ikke bare som de kan tro på, men som også kan brukes til å fraskyve seg ansvaret ved å skylde på et eller annet utenfor dem selv.

Nietzcshe sa jo at mennesket selv har skapt religionens og filosofiens "sannheter", men dette har mennesket en tendens til å glemme slik at de forholder seg til disse tankekonstruksjonene som sannheter som virkelig eksisterer. Men sannheten er at mennesket alene skaper sin egen meningsfulle tilværelse gjennom sine valg. Det betyr at de skillene som mennesker snakker om som ondt og godt, rettferdig og urettferdig, orden og uorden, er noe mennesket selv har skapt, og må ta ansvar for selv uten å henvise til noe eller noen andre.

Men nettopp derfor er det viktig å være oppmerksom på at vi mennesker, jeg, ikke bare er den som skaper kaos i mitt liv, men jeg er også den som også må skape orden i kaoset. Det er ingen andre. Det finnes heller ingen Gud som gjør det for meg. Hvis jeg skulle be til Gud om hjelp til å finne en løsning på et problem, så er det til syvende og sist jeg som en eksisterende person her på jorden som finner løsningen. At jeg da i min takknemlighet over å ha funnet en løsning henvender meg til Gud og takker ham, er vel mer et utslag av min usikkerhet enn noe som er basert på en objektiv sannhet. Hvis jeg ikke fant en løsning, hva da? Ville det hjelpe meg å skjelle ut Gud eller noen andre?

Dessverre er sannheten den at vi er våre valg, og det kan vi aldri fri oss fra. Som den franske filosofen Jean Paul Sartre påpeker: "Vi kan aldri fri oss fra friheten og ansvaret." De følges ad som hånd i hanske.

Trangen til å skape orden i virkelighetens kaos og prøve å gi livet en hensikt ved å innføre begreper som Gud eller andre idealer/kategorier, er det i og for seg ikke noe galt med.

Det er på den ene siden et uttrykk for menneskets ønske om å få makt over den kaotiske virkelighet og tvinge den til å fremstå i menneskets bilde som meningsfull slik at den blir mulig å leve i. Derfor må mennesket innse at det er det selv som skaper disse meningsfulle systemene, at det er mennesket som har makten.

Nietzsche sa at den enkeltes liv har ingen høyere mening. Slike spørsmål som "Hva er meningen med livet?" er meningsløst. Det er ingen annen mening enn å leve, så godt som jeg kan. Jeg må bare innse at dette jordiske livet er alt jeg har og gripe det med alt det inneholder, for det gis ikke noe annet, på godt og vondt. Det beste jeg kan gjøre er å slutte å fortelle "eventyr" om en "annen" verden som skal forløse og rettferdiggjøre mitt liv.

Det er kun løgner som hindrer meg i å utvikle meg mot de muligheter som ligger i meg som menneske, mine iboende egenskaper. Det betyr at jeg heller burde glede meg over det forgjengelige og godta min skjebne. Det vil si muligheten til å velge og hele tiden har muligheten for å velge hvem jeg vil være.

Men på den andre siden er det også mennesket som har innført begrepet Gud, eller religionen for å bruke det som et alibi, en trussel eller et sannhetsbevis som et redskap til å undertrykke, kontrollere og styre andre mennesker. Sannheten er at religionen har ødelagt flere mennesker enn den har reddet.

Derfor sier Sartre at "[m]ennesket er dømt til å være fri. Dømt, fordi det ikke har skapt seg selv, og fri, fordi det, når det engang er satt inn i verden, er ansvarlig for sine gjerninger." Dette er min skjebne.