En strøtanke om Nietzsche og Honneth

Jeg opplever at boken til Nietzsche "Slik talte Zarathustra" ikke som et filosofisk makkverk, men en filosofisk genialitet med sine poetiske stil. Det er utrolig mange skjulte poenger bak tekstene som man må lese nøye gjennom og prøve å fortolke på egen måte. For Nietzsche er ikke interessert å vise frem til folk som kan slippe å tenke selv. For han oppfordrer folk til å tenke selv gjennom å lese hans tekster. Noen steder kan være halvferdige svar, men resten må leserne finne ut av selv. Jeg har i siste semester fulgt rene Nietzsche-seminarer og skrevet en forskningsoppgave om nettopp ham. Har en lang pensumliste i de bøker som han selv har skrevet, bl.a. Moralens genealogi, Hinsides godt og ondt, Slik talte Zarathustra, Antikrist, Ecce Homo, The Will to Power for å nevne noen. Pluss har jeg brukt noen få støttelitteratur som handler om Nietzsche som f.eks. "Nietzsche - Lidelse og menneskedannelse" skrevet av en av Norges fremste Nietzsche-eksperter, Helge Pettersen. Han var min veileder og seminarleder siste semester. En meget spesiell dyktig og kunnskapsrik person. Vi hadde et godt veileder-student-forhold. Jeg må få lov til å erklære meg selv som nietzscheaner, men bygger videre på hans filosofi i møtet med sosialfilosofi der jeg skal fokusere på Axel Honneth, en tysk filosof, som har arbeidet med problemstillingen om anerkjennelse i den sosialistiske filosofien der boken hans heter: Kampen om anerkjennelse, tysk: Kampf um Anerkennung. Han står i midt mellom Foucault og Habermas. Jeg er mer interessert i Foucault der han hadde Nietzsche som inspirasjon, spesielt i genealogien. Altså skal jeg arbeide med Honneths tekster i Nietzsche-tilnærmingen. For å se på forholdet mellom individer og deres forhold til samfunn. Slik tenker jeg i dag. Og filosoferer over begrepet anerkjennelse.