Siste kveld

Jeg har min siste kveld av 2 måneders lange opphold på Skoppum, og det er rart. To hele måneder er vekk. Det er så mye jeg skulle ha gjort eller gjennomført. Mye av det som jeg hadde planlagt, ble ikke noe av. Eksempler er bestigningen av Besseggen i Jotunheimen, Sommerland i Bø, tur til Strømstad i Sverige med båt fra Sandefjord, osv. To måneder var egentlig en god tid til å gjennomføre, men nei... Hva gikk det av meg, egentlig? Men likevel har jeg opplevd veldig positivt i denne sommeren, særlig når jeg i år ble separert fra min kone. Fordi her på Skoppum opplever jeg mye nostalgi der jeg finner en rød tråd opp gjennom min egen oppvekst. I tillegg har jeg hatt Filip i 5 uker. Min egen erfaring er at 5 uker er for lang tid, og at savnet etter sin kjære mor var temmelig stor. Hvis Filip er borte fra enten mamma eller pappa i 5 uker, så er det klart at han savner enten mamma eller pappa. Jeg tror at 14 dager om gangen er bra, særlig i denne situasjonen vi er kommet opp i. Uansett er det lærerikt for meg som far til den så aktive gutten. Av og til er det meget krevende å være far siden Filip trenger mye oppmerksomhet i det tidsrommet han savner sin mor. Særlig på slutten av 5 ukers lange opphold her på Skoppum.

Nå er tiden nær for ny utfordring på universitetet der jeg skal begynne på mastergraden. Jeg har derfor tenkt å skrive om den opplevelse av det å være en døv filosofistudent i denne bloggen slik at publikummet kan følge med hva som skjer med meg under studietiden.