Tanker om problemstillingen i FIL303

Sitat hentet fra Axel Honneths bok "Behovet for anerkendelse" s. 12:

"Når kampen for anerkendelse kan siges at have en antropologisk karakter, så er det, fordi individet ikke kan udvikle en personlig identitet uten anerkendelse. Det kan ikkeblive fuldt individueret, dvs. bevidst komme overens med sit eget indre."

Min intuisjon forteller meg at innenfor døvemiljøet kan den døve få utvikle sin personlige identitet med anerkjennelse fra de andre døve som kommer fra samme miljø. Mens den døve som fritt menneske omgås utenfor døvemiljøet, altså storsamfunnet, er det lett å falle ut som menneske på grunn av ulike grad av manglende anerkjennelse fra de andre borgerne (hørende). Å falle ut av miljø/samfunn innebærer manglende anerkjennelse fra samfunnets borgere. Bevisst eller ubevisst hos de borgerne er avhengig av kunnskap/ erfaringer om og med døve borgere. Spørsmål: er kommunikasjon avgjørende for den anerkjennelse som mennesket har behov for å oppnå sin egen selvrealisering? Hvis ja, så må kommunikasjonen være basert på minst to språkkompetente personer med samme språksystem (viser til Habermas sin kommunikative handlingsteori!). Hvis ikke, så innebærer dette at minst to språkkompetente personer med ulike språksystemer og dermed faller den naturlige kommunikasjonen ut. Det siste tilfellet kan den språkbrukeren som ikke har storsamfunnets konvensjonelle språksystem som sitt primære språk, falle ut og sliter med å oppnå den naturlige selvrealiseringen på grunn av manglende anerkjennelse. Det er ikke snakk om forakt, men mangler det fellesskapelige språksystem som er viktige forutsetninger for en vellykket kommunikasjon. I denne situasjonen er etter min erfaring slik de flere døve, som ikke er sterke i norsk skriftspråk og evt. tale, opplever utenfor døvemiljøet. Da kan de døve ikke bli fullt individualisert utenfor døvemiljøet.

Det som er nytt her, er at jeg tidligere har fokusert på språksystemer som avgjørende for vellykket kommunikasjon a la Habermas, men nå spiller begrepet anerkjennelse en særdeles viktig rolle inn i mitt studie.

Dette er mine tanker. Dette er grove trekk som blir avgrenset til problemstillingen som jeg nå jobber med.

Refleksjoner om anerkjennelse

Nå er jeg ferdig med hele artikkelen til Hans Marius Hansteen. Jeg opplever denne artikkelen som veldig grunnleggende, interessant og viktig for en forståelse av Honneth, og dette som utgangspunktet for videre fordypning av Honneths viktige anerkjennelsesteori. Jeg har også lagt merke til Nancy Fraser og hennes kritikk mot Honneth. Min intuisjon er at jeg er på Honneths side. For meg personlig representerer Honneth en filosofi som er viktig for en forståelse av anerkjennelsens rolle og funksjon som medfører til autonom selvrealisering. Anerkjennelse er etter min mening et viktig nøkkelbegrep som påvirker de individualistiske evner og egenskaper i positiv retning. Fraser mener at anerkjennelsesteorien til Honneth er for omfattende og uklar. Jeg forstår ikke hvorfor hun påstår dette. Som Honneth sier, har Fraser ikke forstått poengene i anerkjennelsesstrukturen som Honneth opererer med. For denne strukturen er gjennomvevd i alle forhold i det moderne samfunn.

Typisk meg som døv filosof å reflektere over funksjonshemmedes kamp om anerkjennelse knyttet til Honneths anerkjennelsesteori. Det er jo viktig å få fram hva som vises som anerkjennelse og mangel på anerkjennelse på grunn av funksjonshemming og samfunnets misaktelse for det som er annerledes. Dette er noe som opptar meg.

Forberedende problemstilling til min FIL303-oppgave

Jeg har lest artikkelen Hans Marius Hansteen i boken 'Moderne politisk teori' med stor glede, og det er to begreper som fanger interesse hos meg: Evner og egenskaper.

Å ha disse begrepene bak i hodet til en del av masteravhandlingen min, er vel tanken for en slik oppgave. For jeg synes Hansteen har skrevet noe interessant som denne:

"[...] det finst former for misakting som råkar andre aspekt av personlegdomen, nemlig dei som har med den einskilde sine evner og eigenskapar å gjere. Dei ovrar seg som forakt og nedvurdering, som råkar grunnlaget for den einskilde si sjøvkjensle." (s. 210)

Jeg tenker på hvordan den døve opplever i sin samfunnsdeltakelse der talespråket er rådende og at den døve faller lett ut. Ikke for å misforstå meg slik, tenker jeg ikke at hørende har forakt for den døve med vilje, men noe ubevisst. Poenget her er hva den døve opplever i sitt selvbilde, selvfølelse, selvrespekt, selvtillit i sitt forhold til seg selv, til samfunnet og sitt møte med evt. en samtalepartner som ikke kan tegnspråk. Kanskje det er her som kan være et problem som døve sliter med å få anerkjennelse som mennesker på lik fot med andre. Eksempler på dette er dårlig service for teksting på TV, dårlige informasjonskanaler fører til at døve er frustrerte over manglende anerkjennelse fra samfunnets side, og som der makt og kommersialisme står over hva som kreves av menneskets helse som impliserer livskvaliteten hos mennesker uansett kroppslige funksjoner som fungerer eller fungerer i mindre grad, bl.a. døvhet, blindhet, rullestolbrukere osv.

Dette er noe som interesserer meg veldig.

Men stereotypier og holdninger er også viktige stikkord i min problemstilling.

Ingen individuell frihetsbevissthet uten maktkamp!

Vi kjemper om noe. Vi har individuell frihet til å kjempe om livet vårt. Har vi ingen frihet, har vi da maktkamp? Som treller? Herrer mot treller er maktkamp. Treller har også den frihet til å kjempe om makt, nemlig veien til frihet. Men herrer og treller har ulike perspektiver, herrer vil eie makten, mens treller kjemper for frihet... hmmm... Fordi vi er dømt til å være frie som mennesker. Når alt er fritt, så er makt et åpent spørsmål. Liksom mennesket er kastet ut i en fremmed verden uten mening i bakgrunnen, som skuespiller blir kastet ut på scenen uten manus. :=) Det er vi som mennesker som må skape mening selv. Dette er viljen til makt. :=) Oppsummert kan vi si at hvert enkelt menneske har makt over sitt eget liv.

En strøtanke om Nietzsche og Honneth

Jeg opplever at boken til Nietzsche "Slik talte Zarathustra" ikke som et filosofisk makkverk, men en filosofisk genialitet med sine poetiske stil. Det er utrolig mange skjulte poenger bak tekstene som man må lese nøye gjennom og prøve å fortolke på egen måte. For Nietzsche er ikke interessert å vise frem til folk som kan slippe å tenke selv. For han oppfordrer folk til å tenke selv gjennom å lese hans tekster. Noen steder kan være halvferdige svar, men resten må leserne finne ut av selv. Jeg har i siste semester fulgt rene Nietzsche-seminarer og skrevet en forskningsoppgave om nettopp ham. Har en lang pensumliste i de bøker som han selv har skrevet, bl.a. Moralens genealogi, Hinsides godt og ondt, Slik talte Zarathustra, Antikrist, Ecce Homo, The Will to Power for å nevne noen. Pluss har jeg brukt noen få støttelitteratur som handler om Nietzsche som f.eks. "Nietzsche - Lidelse og menneskedannelse" skrevet av en av Norges fremste Nietzsche-eksperter, Helge Pettersen. Han var min veileder og seminarleder siste semester. En meget spesiell dyktig og kunnskapsrik person. Vi hadde et godt veileder-student-forhold. Jeg må få lov til å erklære meg selv som nietzscheaner, men bygger videre på hans filosofi i møtet med sosialfilosofi der jeg skal fokusere på Axel Honneth, en tysk filosof, som har arbeidet med problemstillingen om anerkjennelse i den sosialistiske filosofien der boken hans heter: Kampen om anerkjennelse, tysk: Kampf um Anerkennung. Han står i midt mellom Foucault og Habermas. Jeg er mer interessert i Foucault der han hadde Nietzsche som inspirasjon, spesielt i genealogien. Altså skal jeg arbeide med Honneths tekster i Nietzsche-tilnærmingen. For å se på forholdet mellom individer og deres forhold til samfunn. Slik tenker jeg i dag. Og filosoferer over begrepet anerkjennelse.

På gjensyn

Det har vært en bra dag på orienteringsmøtet ved FoF (Institutt for filosofi og førstesemesterstudier) der mange studenter møtte opp. Jeg som er viderekommet masterstudent møtte opp kl. 11.00. De nye masterstudentene møtte opp kl. 10.30. Der var jeg fra høsten 2009. Vanlig rutine for møtet med de nye masterstudentene er selve administrativ informasjon, retningslinjer for masterstudiet, presentasjon av studentene og deres visjoner av mulig masteravhandlinger. I dette semesteret kom jeg rett inn i "professorpanelet" der de presenterte fagene sine. Jeg velger fagemne: Makt og sosiale relasjoner i det flerkulturelle samfunn. Forsker Hans Christian Farsethås (master i filosofi) har ansvaret for det emnet. Jeg diskuterte med han om døvemiljøet som en minoritetskultur i forhold til majoritetskultur knyttet til anerkjennelse, diskriminiering osv. Aktuelle filosofer i dette seminaret er Foucault, Bourdieu og Luhmann. Om dette lar seg forene med en problemstilling som jeg kunne arbeide med i FIL303. Han mente at dette er ypperlig mulighet, og oppfordret meg å tenke mer over saken. Samt har jeg også snakket med Ph.D.-stipendiat i sammenliknende politikk, Jørgen Pedersen, om hans opplegg i hans seminar:  Moderne politisk filosofi/teori der mange politiske filosofer som Nancy Fraser, Axel Honneth, Charles Taylor, Jürgen Habermas, Michel Foucault, Pierre Bourdieu og Niklas Luhmann som er aktuelle til mitt forskningstudie. Dette er ment å delta i seminaret uten å ta eksamen, men at dette er en del av det jeg studerer/er opptatt av/interessert i.Som et supplement.

Ved siden av FIL303 skal jeg arbeide med Honneths filosofi om anerkjennelse. Dette er et opplegg som jeg har inngått en avtale med min hoved- og biveileder  ved UiB. Har laget en pensumliste som de skulle godkjenne. Det som manlger her, er selve problemstillingen. Om jeg skal studere Honneth i Nietzsche-tilnærming eller Habermas-tilnærming. Jeg er mer fristet til Nietzsche-tilnærmingen når jeg skal studere Honneth.

Mye spennende tid fremover for min egen del. Min gode venn, master i filosofi (2009), Arthur Bolstad, fikk topp resultat for sin masteravhandling. Dette er strålende nyheter for meg. Han er opptatt av sinnsfilosofi, eller bevissthetsfilosofi som det også heter. Vi to representerer to ulike filosofiske retninger. Jeg fokuserer på den sosialfilosofiske retningen.Likevel har vi mye til felles. Vi diskuterer en del filosofi på en tverrfaglig måte.

Utover dagen hadde vi foredrag, først ved Alois Pichler som har ansvaret for Wittgenstein-arkivet som vises på web. Han viste oss ved hjelp av webkanon hvordan vi kan få tilgang i dette arkivet. Også mulig tilgang til Nietzsches enorme produksjon... siste ble, nevnt av Pichler, lagt ned ca. 30 000 sider. Utrolig mye!

Så var det Hans Christian Farsethås som foredrog over "Filosofi som yrke". Deretter og til slutt var det en Ph.D-gradsstipendiat Jonas Gamborg Lillebø som foredrog over "Oversettelsens paradigme" med utgangspunkt i Ricoeur og hans tanker om oversettelse.På slutten av programmet ble det servert pizza og brus. En veldig trivelig og engasjerende dag. Nå gleder jeg meg til å komme i gang med studiene igjen. Det er en fryd å studere.

Susp?

Susp? Ordet fikk jeg lære for første gang da jeg var aktiv som fotballkeeper for Ørn juniorlag for mange år siden. Si det, hva er susp? Det er en beskytter mot at ballen i harde skudd kan treffe på den edle delen som menn har, altså beskytte ballene. Jeg ler så godt over dette ordet, fordi  dette gir meg mange assosiasjoner som f. eks. tanken på å bli truffet av ball på den edle delen, tanken på å lage barn i fremtiden, tanken om sex, den  edle delen delen må jo være i stand til det (he he)... og ja mange tanker....

Men siden jeg la opp i år 2000, har jeg kastet min aller siste susp av mange susper gjennom årene som aktiv. De blir lett slitte etter mange gangers bruk. Inntil i går for første gang har jeg brukt suspen. For en overgang, må jeg si. Hva var det? Jo, før jeg tok fatt i suspen, har jeg spilt fotball for moro skyld. Både som utespiller og keeper. Da var jeg ikke helt trygg på å stå i mål. Hvorfor? Fordi jeg brukte ikke suspen, og opplevde enkelte ganger skudd på denne edle delen min. Fy faen, det gjorde vondt, men i ulike grad... avhengig av hvor hardt skudd var. Skrekk og gru dersom jeg fikk det hardeste skudd på denne delen.... auuuuuuuuuuuu..... Dette blir fandenivoldsk opplevelse, altså!

Så, i går kjøpte jeg en ny susp. Tok fatt i den, og trente som keeper... Du verden... Jeg ble tryggere og mer vågal ute på feltet... Skyldes denne suspen? Ja, jeg tror det har mye å si for min psyke i forholdet mellom uten susp og med susp. Hehehe.

Å, du verden... jeg følte meg som en ung igjen med denne suspen... latterlig.... Men herlig barnlig følelse. Tror ikke jeg har vært så inspirert til å være keeper enn på så lang tid.... 10 år siden siden jeg la opp som aktiv fotballkeeper.