Ubåten som metafor

Som filosofistudent opplever jeg som et pliktoppfyllende liv. Jeg har en oppgave å fullføre. En oppgave jeg må kaste meg til bunns. Til bunns? I dybden. I havets dybde. Før jeg begynte å skrive masteravhandlingen, hadde jeg fortøyd "Ubåten" godt og trygt til havn. Før tokten måtte jeg forberede meg med de ting og tang jeg trengte. Så lenge "Ubåten" var fortøyd, hadde jeg ferie. Her kunne jeg bruke mine egne tidsfordriv til noe annet enn det urolige og filosofiske havet. Gå på fjell- og fisketurer. Besøke venner. Og mye mer.

Når jeg så begynte å lese, notere og skrive, løsnet jeg tauene av "Ubåten" og dro min filosofiske ferd til bunns. Før "Ubåten" gikk under vannhorisonten, var himmelen grå og trist. Jeg manøvrerte unna filosofiske skjær som ikke var relevante i min avhandling.

Jeg undersøker nå de riktige skjærene og eventuelt avdekke dem ved hjelp av torpedoer. "Ubåten" er fremdeles ute i havet og kjører sine retninger mot Nietzsches, Foucaults og Honneths skjær. Dette er en oppgave jeg skal fullføre før jeg skal opp i havets veldige horisont med sikt mot blå og klar himmel. En større forståelse av et filosofisk prosjekt! For en spennende filosofisk ferd.

Dette er min filosofiske "Ubåt".

En vanlig studiedag på FoF/UiB

Dette er ment som en beskrivelse av en 2.års masterstudents vanlige studiedag. Jeg har min faste leseplass i 5.etasje på Sydnesplassen 12/13 der Institutt for filosofi og førstesemesterstudier (FoF) har sin administrasjon samt mange store og små forelesningsrom fordelt i 1. og 2.etasje. Administrative  personale, undervisningspersonale og Ph.D-studenter ved FoF og andre institutter har også kontorer i 3., 4. og 5.etasje. De to lesesalene i 5.etasje er reservert for masterstudenter. Det er et slags privilegium for oss å ha slike faste leseplasser med egne bøker oppsatt i hyllene. Man trenger egentlig ikke å ta med så mye på en gang. Tingene og bøkene kan ligge igjen når vi har dratt hjem eller gå ut på fest. :=)Salene blir låst etter siste mann ut for dagen. Hver student har egen nøkkel og kort for å komme inn, og det betyr at vi kan bruke salene hele døgnet rundt, og ja, også om helgene.

For min vedkommende bruker jeg en god del av tiden her på instituttet for å lese, notere, tenke og skrive. Det er en spesiell atmosfære ved det å være her. Det er noe som gjør at jeg har bedre vilje til å arbeide med filosofiske tekster enn det jeg har klart hjemme. Jeg kan si på en annen måte: Lesesalene har filosofisk sjel (som vi av og til møter uttrykket: Dette huset/denne hytta har sjel).

Jeg har en sønn som jeg har ansvaret for i annenhver uke. Når jeg har ham, pleier jeg å være her fra litt før kl.10 til litt før kl.15. Men når jeg har barnefri, er jeg uavhengig av tid. Kan gjerne være her fra formiddag til kveld. Det vil si en fleksibel tid.

Nå for tiden studerer jeg Foucault-tekster. Leser, noterer, tenker og skriver. Foreløpig har jeg skrevet litt under 20 sider om Foucault. Det er mye. Men svært lærerikt. Fint med et eller to glass rødvin hjemme etter en lang studiedag. På denne måten kan jeg lese om og om igjen det jeg har skrevet, for å finne noen mangler som fylles opp eller ideer som føyes inn. Og gjerne med kritiske øyne. Dette er etter min mening en god måte å avslutte dagen på. Slik at man er godt forberedt til neste studiedag.

Av og til har jeg møte med mine veiledere. En vanlig gjennomgang av et slikt veiledningsmøte er å snakke om det siste jeg har arbeidet med. Kritikk er et vanlig fenomen der jeg lærer av noen feil eller ikke har tenkt på før. Vi snakker gjerne også om rutiner. Veilederne kan komme med verdifulle innspill og tips om noen relevante kilder. Samt har jeg mulighet å stille spørsmål knyttet til mitt arbeid. 

Det er visse ting som jeg sliter med som døv student: Kommunikasjonen med andre masterstudenter på vanlig måte. Jeg må nesten være avhengig av tolk for å kunne snakke filosofi med de andre. Derfor bruker jeg masse tid på min leseplass for å lese og skrive. Noen ganger dukker tolken opp i pausene der de andre studentene sitter og snakker sammen. Da stepper jeg inn og snakker med dem. Det er bare hyggelig og postivt.  

Slik er mitt studentliv på FoF.

Masterprogram ved FoF/UiB

Jeg har gjennomført hele 1.året av masterprogrammet. Det året var basert på 4 forskningsemner, der en av disse var prosjektbeskrivelse. Ellers var disse i form av forelesninger og veiledning. Jeg opplevde dette året som noe akademisk begrenset. Med dette mener jeg at to av disse emnene inneholder mellom 4 og 6000 ord i form av forskningsoppgave. Mens den siste formen, muntlig presentasjon, er det opptil ca. 4000 ord som fremføres under den muntlige eksamen. Samt noenlunde tett oppfølging av emnenes veiledere og innenfor avgrensning av problemstillingene i emnene jeg har valgt å konsentrere meg om. Veiledere som Hans Marius Hansteen og Knut Venneslan (Honneth og Nietzsche), Hans Christian Farsethås (Foucault) og Helge Pettersen (Nietzsche) skal ha en kjemperos for sine bidrag til min utvikling som filosof. 

Nå går jeg på det 2.året av dette programmet. Jeg har reflekterert over forskjellen mellom de to årene. Jeg opplever en større akademisk frihet nå. Jeg må ikke gå på forelesninger. Det er opp til hver masterstudent å følge med noen forelesninger som kan være mer eller mindre relevante til sin avhandling. Jeg følger selv med kun en forelesning i uken med professor Bjørn Holgernes om eksistensfilosofi a la Kierkegaard og Sartre. Dette er av egen interesse. Jeg har alltid vært interessert i Sartre fordi jeg forstår det slik at han har spor fra Nietzsche.

Men som 2.års masterstudent må jeg lese, forske og skrive mye. En masteravhandling, som en student skal levere inn, inneholder mellom 70 og 110 sider. Her er det større akademisk frihet i forhold til de 4-6000 ords oppgaver. Men på den annen side er det mer krevende av en 2.års masterstudent: selvdisiplin og meget motivert for den lærevillighet man setter seg inn i sitt prosjekt. En større fordel med dette året, er at man får tettere forhold til sine veiledere. Her er det svært viktig å velge riktige veiledere til slike problemstillinger man har valgt i sin masteravhandling. 

Jeg er med i forskningsgruppa for sosialfilosofi og politisk teori der jeg følger med i form av seminarer annenhver tirsdag. Sist jeg var med, har jeg fulgt med i forelesningen til forsker Hans Christian Farsethås for sitt doktorgradsprosjekt om arbeidsliv blant innvandrere i norske bedrifter. Et meget interessant tema.  

I min masteravhandling har jeg valgt å konsentrere meg om selvrealisering som en foreløpig tittel. I den siste tiden har jeg skrevet ferdig et kapittel om Nietzsche og hans filosofi om individualisme knyttet til selvrealisering, og nå i ca. 1 måned fremover skal jeg fokusere på Foucault og hans filosofi om institusjonsmakt, bl.a. der selvomsorg, undertrykkelse og makt blir sentrale innfallsvinkler. og konsekvensene for den undertrykkelse av et individs iboende muligheter til livsutfoldelse. Til slutt skal jeg forsøke å gjøre ferdig Honneth og sin teori om kamp om anerkjennelse der hans tese er at man får selvrealisering gjennom gjensidig anerkjennelse før jul.  Da har jeg et råmateriale som et godt grunnlag for videre omformuleringer av teksten og drøftende del. Til slutt skal jeg gjøre rede for disposisjoner som forord, innholdsfortegnelse, innledning og avslutning. Dette er en måte jeg ble enig med min hovedveileder. I dette prosjektet er jeg meget heldig som har de meget kunnskapsrike og dyktige personligheter som førstelektor Hans Marius Hansteen og professor Knut Venneslan som mine veiledere. De to er med i forskningsgruppa for sosialfilosofi og politisk teori.

For meg som masterstudent opplever prosjektet som meget spennende og lærerikt. Jeg kommer helt sikkert til å oppleve motganger, men det er gjennom motganger jeg lærer mest. Motganger kan være for eksempel være feiloppfatninger eller tolkninger av teksten, skrivesperre, kritikk av veileder og andre potensielle korrekturlesere osv.

Når det gjelder tegnspråktolker under min studiesituasjon, må jeg berømme NAV Tolketjenesten i Hordaland for sitt arbeid for å tilrettelegge best mulig forholdene for meg som student ved FoF. I dag har jeg standby-tolk to dager i uken i den forstand at jeg har tolk tilgjengelig for eventuelle samtaler med faglige veiledere/personale og andre filosofistudenter. For meg er denne tilgjengeligheten meget nyttig. Jeg kan for eksempel lage avtaler med veileder på forhånd innenfor de gitte tidene tolken er tilgjengelig. Uten tolkene hadde jeg ikke klart å oppnå så langt som i mastergraden. Tolkene skal ha en stor takk for.

Dette er min verden som masterstudent, og jeg stortrives veldig godt i det filosofiske miljøet ved FoF/UiB. Jeg føler meg privilegert. Jeg kommer alltid til å ha kontakt med dem så lenge jeg lever. Leve lenge FoF/UiB!

Fanget i språk?

"Åpenheten er en forstivet åpenhet, fordi den er gjennomregulert av et språk, som styrer ved å produsere og reprodusere det som får framtre i denne åpenhet som sann virkelighet, en virkelighet som føyer seg etter det vesen som dette språket setter." Helge Pettersen i boka Nietzsche - Lidelse og menneskedannelse, s. 19.

Denne siteringen får meg til å reflektere over hvordan vi forstår en døvekultur bestående av tegnspråkbrukere gir uttrykk for. En kultur som denne har språk som vi bruker til å kommunisere med hverandre. Språket brukes også til å utveksle synspunkter og meninger. Nettopp slike synspunkter og meninger kan være uttrykk for en forstivet åpenhet. Fordi vi har "internalisert" i oss de begreper og språket gjennom tiden og setter dem fast i vår hukommelse. Vi tror vi er åpne, men er ført bak i lyset. Vi er blinde for den kreativiten vi trenger for å utvikle oss som mennesker eller skape noe nytt. For hva betyr å gjennomregulere et språk? Er det samme som det å regulere et vannmagasin, et magasin som vanskelig kan bli tom, men likevel kan bli helt tom? Vi blir bekymret og prøver å finne måter å løse problemet på: fylle opp vann i magasinet. Det samme har vi når vi tenker språk. Uten språk er vi maktesløse. Hvis vi ser bort fra det å være avhengig av språket, så vi kan ta fatt i våre kreative evner til å produsere nye ideer? Hjelper det? Meget tvilsomt!

At man kan misforstå

En kveld opplevde jeg en del interessante betraktninger knyttet til hvordan vårt språkfilter brukes. Språkfilteret er stedet mellom personer som kommuniserer. Når en person (sender) ytrer et budskap, er det avgjørende at den som mottar (mottaker) budskapet tolker/forstår senderen på en riktig måte. Det som jeg forstår, er det svært viktig at senderen er tydelig i sin språkbruk slik at mottakeren skal tolke senderens budskap riktig. Ikke bare i form av språk, men også uttrykk som kroppen viser (her: øyne, munn, hodebevegelser, armer osv.; som gester/fakter). En hodebevegelse eller armbevegelse kan for eksempel vise svake eller sterke uttrykk som er knyttet til et budskap. Et tenkt eksempel: En mann A ser at en dame holder på å flørte med en annen mann B. Mann A viser en oppfordring til damen  om å gå hjem med denne mann B. Det som er avgjørende her, er hvordan mann A bruker denne oppfordringen til. Er hodebevegelsene og armene sammen med språket i sterk grad, kan det oppfattes som en positiv oppfordring. Men derimot hvis disse er i svak grad, kan oppfordringen være mindre positiv. Det må foreligge noe motiver bak hva som gjelder for mannen A og damen. Dette er i tur og orden greit. Men dette kan også være noe helt annet: hvis mann A er full etter en fuktig kveld, kan graden av en slik oppfordring være svak  (mindre positiv) selv om mann A innerst inne i seg kan være i sterk grad (mer positiv oppfordring). Følgelig kan en slik situasjon føre til misforståelser. Dette kan være slik at når man er full, blir man sterkt redusert i forhold til den edruelige tilstanden (moral). Dette kan føre til en rekke misforståelser hos andre som oppfatter den fulle mannen A.
Det blir som når en alkoholpåvirket kvinne kjører bil, greier hun ikke å følge reglene og veien. For å følge reglene i trafikken og veien, må man være edru. Slik er det også når en full mann snakker og angrer etterpå hva han har sagt. Derfor: hvis man er full og kommer i en krangel med en kamerat eller en kjæreste, er det ikke så veldig lønnsomt å løse "problemet" i alhoholpåvirket tilstand. For dette kan gi ubehagelige konsekvenser, og man vet jo aldri hva som kan skje etterpå. Det beste er å ta opp "problemet" når man endelig er edru, dvs. dagen etter. 

Av erfaring vet jeg at det ikke er så lett å tenke klart i alkoholpåvirket tilstand  når man tenker på "problemet". Og det er heller ikke lett å unngå "problemet" i en slik tilstand. Man blir opptatt av det og gir seg ikke før  det er løst. Men på hvilken måte er det løst? Mye av det sagte i en slik tilstand kan være sårende og meningsløse. Det skummer mye av sårbarhet og meningsløshet oppi "løsningen" av det i alkoholpåvirket tilstand. De er ganske giftige og farlige. De fører mangt til misforståelser.

Hjem

Begrepet 'hjem' er interessant for meg. Jeg lar meg inspirere av en bok som heter "Hemmeligheter" av Einar Øverenget. Noe av stedene i boken handler nettopp om 'hjem'. Selv om Øverenget har sine tanker om dette, vil jeg likevel med mine egne tanker bidra til dette begrepet. 

Ethvert menneske har sine begrensninger når det gjelder snakk om privat liv. Alle har rett til sine egne hemmeligheter uten at andre blander seg inn. Nettopp slike hemmeligheter har alle et behov for å vurdere om sine egne verdier, og muligheter for å skape et nytt selv gjennom refleksjoner.

Ut fra mine egne erfaringer ser jeg klart at mennesker har evnen til å leve seg inn i kaos når man er ute i det offentlige rom. Det er mye som skjer der ute at det kan bli uoversiktelig. Jeg kan kanskje kalle dette for en eksistensiell uro i det indre liv. Fordi man ikke har mulighet til å tenke godt gjennom  i dette kaoset. Man følger med hva som skjer der ute. Selv om andre ikke kan se det i andres indre liv, det vil si hvordan ens indre liv reagerer på forskjellige måter. Kanskje dette er grunnen til at man trekker seg tilbake fra det offentlige rom og inn i det private liv for å sortere de ulike inntrykkene fra det offentlige rom i form av evaluering av disse. På denne måten kan man sortere de inntrykkene. Noe av disse inntrykkene kan sammensmeltes med i ens indre liv, mens andre inntrykkene forkastes som mindre viktige. 

Begrepet 'hjem' forbinder jeg med det private rom som den enkelte har behov for. Det kan være i form av det å være alene eller være sammen med de få og særdeles gode forbindelser som familiemedlemmer eller venner. Dette er en måte å få snakket ut til de fortrolige som man kan regne med å ha tillit til. Jeg tror at tillitsforhold er av en stor viktighet for å bevare ens personlige identitet. 

Som jeg forstår Aristoteles, mener han at et menneske kan ikke leve uten å ha et forhold til medmennesker. For på denne måten vil man fungere som et sosialt og politisk dyr i den forstand at man utvikler seg som et menneske som er over det animalske nivået. Hvis man ikke forholder seg til medmennesker, vil mennesket ifølge Aristoteles fungere som et dyr uten utviklingsmuligheter. Dette er i og for seg greit, men likevel tror jeg at Aristoteles vil også mene at mennesker har behov for å trekke seg tilbake fra det offentlige rom for å tenke gjennom ting man har vært inne på eller holder på med noe som skal til. Ut fra dette vil jeg trekke frem Nietzsche som den filosofen som setter omvurdering av alle verdier som viktige redskaper for ens eget liv høyt. For på denne måten har man muligheter for å skape noe nytt i ens liv. Til dette trenger man vilje til makt i aktiv form. Man kan ikke forandre historien,  og det må man leve med. Men man kan forandre seg nå og ha mål for seg i livet.  Elsk din skjebne! Her trenger man beskyttelse for å oppnå sine ønsker og mål. Derfor trenger vi "gjerde" i hagen som bare en kjenner seg selv uten andres adgang. 

Tenk dere at i de husene som befinner seg omkring. Når man vokser opp i et hjemlig miljø, er det ikke nødvendigvis at man kjenner i alle hus. Hvordan inne i de hus ser ut, vet man ikke. Bare de få husene som man knytter seg til, vet hvordan inne i de husene ser ut. Slik tenker jeg at ethvert menneske er som hus. Ikke alle mennesker har adgang i ens eget 'hus'. Ikke alle vet hvordan man føler, reagerer, tenker osv. Hørt om sjelevenner... hva betyr det? Slik jeg forstår det, er det to eller tre venner som er så knyttet til hverandre at de har mer eller mindre adgang i hverandres private liv som ikke andre har. Dette er noe som er behov. Behov som dekker ens eget liv. Sjelevenner kan fungere som et kompass i ens eget liv. Til det trenger vi også kart. Nettopp kart er noe disse sjelevenner fungerer som på grunn av at de kjenner hverandres indre liv gjennom åpenhet og ærlighet. Dette er 'hjemmet'.

Et menneskes liv som konfekteske

Forestill at et menneskes liv er som en konfekteske. Hver av oss som elsker konfekter, vet hvilken konfekt som er favoritt. Et menneske liker en konfekt, og et annet menneske liker en annen konfekt. Dette er karakteristikka av at vi er forskjellige.Vi vet å velge den favorittkonfekten fordi den er veldig god. Sånn spiser vi dem opp. Betryggende. Men hva med de andre konfekter? Man kan være skeptiske overfor dem. Det står beskrivelser av hver konfekt i esken. Noen kan inneholde marsipan, appelsinlikør, eggelikør osv. Ikke alle er like gode for en og alle.  Man kan vite å velge hvilken konfekt man vil spise, og hvilken konfekt man ikke vil spise. 

Slik er det også med livet til et menneske: Det å velge hele tiden. Forskjellen mellom menneskets liv og konfekteske er at man vet på forhånd hvilken konfekt som er favoritten, mens livet selv er så uforutsigbart at det er umulig å vite på forhånd hva som vil være skjebnen etter et gitt valg. Derfor siterer jeg fra Jean-Paul Sartre (fransk forfatter og filosof): "Vi er det vi ikke er, og er ikke det vi er. " Det er bestandig noe som livet ikke realiserer seg for det enkelte mennesket, altså det er alltid noe som er ugjort. Men det er også slik at vi er alltid i en situasjon hvor vi forlater det vi er. Vi er i stadig forandring. Når vi er i stadig forandring, forandrer også den personlige identiteten seg over tid. Mennesker er ikke statiske (ro, ubevegelige),  men derimot dynamiske (bevegelige, foranderlige). 

En spesiell person

Jeg har lyst å hedre en spesiell person som har betydd enormt mye for min innsats under eksamen. Denne personen hadde en meget morsom humor som fikk meg til å dempe mine eksamensnerver. Dagene før selve eksamen (muntlig presentasjon om Foucault) hadde jeg full av latterkrampe at jeg tenkte på noe helt annet enn selve eksamen. En skikkelig avkobling. Denne personen var en mester til å få meg til andre tanker. En galskap av det gode! Fordi jeg var lenge alene og studerte filosofi, kom denne personen inn i mitt liv. Personen skapte et nytt liv i meg, og snudde derfor fra det negative til det positive. En stor og spesiell takk til denne personen. (Personens navn blir offentliggjort senere)

Krenkelse mot døve med usher syndrom

Fredag 2.juli var jeg på Zakken og møtte mange hyggelige døve mennesker. Flere av dem hadde usher syndrom (heretter US). Stemningen var god i begynnelsen, da det fortsatt var dagslys samt godt lys inne. Vi satt sammen i en mølje og koste oss med drikke og prating. Alle hadde smilende fjes. Men tiden gikk, og dagslyset begynte å avta. Dermed ble lyset inne mørkere. Dette skapte ubehageligheter for de med US. De hadde med seg en tolk. Tolken hadde forklart de som jobbet bak bardisken om de med US sine problemer med synet i mørket. Det gikk greit i begynnelsen og det var gode lysforhold. Men da klokken slo på 23, senket lyset kraftig ned at de med US slet med å konsentrere seg om hva som skjedde omkring møljen. Tolken måtte igjen si fra om å holde lyset på med hensyn til de med US. Men de kunne ikke gjøre det på grunn av regler for nedsenking etter kl.23. Dette førte klart til at de med US og deres venner måtte dra tidligere hjem. Hva? Hvor finner vi reglene? Finnes det dokumenterte regler? Hvis ikke, så vil dette være et klart brudd på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Jeg mener personlig at dette er en krenkelse mot de døve med US. Dette må vi gjøre noe med.

Eksistensiell kvalme

Akkurat nå er jeg kvalm. Jeg lurer på hvorfor jeg er kvalm. Det kom en bekymrende beskjed på FB til meg, og Erika (pseudonomt navn) kunne ikke skrive hvorfor på direkten. Jeg våknet opp i dag morges og leste den meldingen. Nå sitter jeg i timevis og funderer over denne meldingen. Så lenge jeg lever i uviss, blir jeg så kvalm at jeg har lyst å spy. Erika er ute av PC for øyeblikket, og jeg har sendt sms til henne, men ingen respons. Frustrerende. Det føles som om jeg sitter fanget i et hull og ingenting skjer. Det er så kvalmt! Jeg vil ut! Jeg vil ut! Jeg vil ut! Men dette avhenger av Erikas opptreden for meg. Jeg hater denne situasjonen. Det verste jeg vet! Liksom når man venter på en venn i en kafe etter en avtale. Men denne vennen kom ikke... da skaper det en eksistensiell uro inne i den som venter. Alt annet er meningsløs. Kun denne vennen er meningen. Alt fokus er rettet mot Erika. Slik opplever jeg: Fokuset på Erika som sendte en melding uten grunn. ÅÅÅÅ, dette er så kvalmt!

Vel overstått kursdel i masterprogrammet

I dag sitter jeg i stuen og reflekterer over studieåret 2009/2010. Jeg har gjennomført alle 4 obligatoriske forskningsemner, og er nå helt ferdig. FIL301 (Nietzsche) fikk jeg B, FIL302 (Foucault og Ladd) A (Ekstern sensor: professor Dag Andersson (UiT). Intern sensor: forsker Hans Christian Farsethås (UiB)), FIL303 (Honneth og Nietzsche) A (ekstern sensor: professor Arnfinn Bø-Rygg (UiO). Intern sensor: førstelektor Hans Marius Hansteen (UiB)) og FIL304 (prosjektbeskrivelse) bestått. Dermed har jeg samlet inn 60 studiepoeng på ett år. Når jeg reflekterer, ser jeg tilbake i tiden hva jeg har lært om de ulike filosofer og deres tankeverden. Jeg har lært utrolig mye, og takket være gode veiledere i Hans Marius Hansteen og Hans Christian Farsethås. Og ikke minst min gode venninnes gode humør bidro til at jeg hadde et avslappet forhold til eksamensnerver, samt min gode filosofkollega Arthur Bolstad for mange interessante diskusjoner. De har bidratt mye til min utvikling som filosofistudent.  Nå er det sommer. Fin avkobling fra all filosofi. Det skal bli godt å lese alternative bøker.

"Da Nietzsche gråt"

Tittelen kommer fra ei bok av den amerikanske og anerkjente psykiateren, Irvin D. Yalom. Akkurat nå, i mellomtiden før neste eksamen (uke 24), leser jeg akkurat denne boka. Jeg har stor glede av å lese den, fordi jeg har kunnskap om Nietzsche gjennom Nietzsche-formidleren Helge Pettersens seminarer  ved Universitetet i Bergen høsten 2009. Mange steder kjenner jeg igjen av Nietzsches individualistiske filosofi. Samtidig er jeg oppslukt av den. Det er en fabulert historie mellom doktor Breuer og Nietzsche. der Nietzsche hadde konsultasjon hos Dr. Breuer. I virkeligheten har de aldri møtt hverandre. Poenget mitt er at det er flere steder som stemmer overens med hva jeg forstår Nietzsche fra seminaret. For en herlig lesning! Ikke minst gir boka mange interessante tankevekker knyttet til livet. Nietzsche klarer å få oss til å se i andre perspektiver som vi trodde ikke var mulig å få til.   

Døvekulturen som et slags "asketisk ideal"?

Mulig jeg misforstår, men det  virker på meg at filosofien omkring oppfatningen av forholdet døv og Døv (dvs. forholdet mellom ikke-autentisk døv og autentisk døv)  er et slags asketisk ideal, som betyr selvfornektelse, dvs. å gi avkall på egen fordel eller ære, og selvfordømmelse, dvs. å dømme seg selv til straff. Nietzsche mener at det asketiske ideal er noe som gjør viljen til makt i mennesket selvødeleggende eller selvdestruktiv gjennom selvdisiplinering, selvransakelse og selvovervinnelse. Et døvt menneske med ekstrem døvemaktmentalitet som samler usikre døve mennesker til et flokk uten mulighet for å mene selv er et slikt eksempel som stimulerer dette asketiske idealet. Det finnes ingen noe objektiv sannhet om forholdet døv og Døv. Hva det vil si å være døv og Døv er avhengig av hvert enkelt sine egne oppfatninger. Meningsutveksling påvirker mennesker til å tenke det samme på grunn av fåtallige "Døve" med ekstrem døvemaktmentalitet. Det er naturlig, men vi bør tenke oss om at mennesker er forskjellige, som en elv er i stadig forandring i heraklitisk forstand (dette har jeg nevnt i flere steder i bloggen min). Kroppene forandrer seg hele tiden, og dermed forandrer døvekulturen også. Hvis døvekulturen forandrer seg, så er oppfatningen av forholdet døv og Døv også i forandring. Hvorfor skal vi definere forholdet døv og Døv når den forandrer seg over tid? Å definere skaper fasthet og stabilitet, og gir oss en falsk fremstilling eller illusjon. Dette kolliderer nettopp med livets stadige forandringer. Jeg bare spør.

Forutinntatthet

Jeg oppdager et viktig aspekt i livet: forutinntatthet. Ordet betyr at man på forhånd er uvillig stemt mot f.eks. en eller annen person på grunn av en eller annen uakseptabel handling. Man kan også si: å være forutinntatt mot en person. Det er en slags form for fordømmelse. Dette er i strid med naturens lov som forteller oss at alt er i stadig forandring a la Heraklit. Hvis naturen er i stadig forandring over tid, så forandrer også alle levende vesener (menneskene, innsekter, planter, fiskene, dyr etc.) seg over tiden. Man (tenkt: menneske her) lærer av sine feil, uhell, bragd eller hva det kan være (positivt eller negativt), og blir en erfaring rikere og veien til et bedre menneske. Dette virker på meg at det er mange som ikke forstår logikken her. Mange er hektet av de faste og stillstående/evigvarende rammer for å holde fast ved livets egentlige kaos. Menneskene er av natur begjærlige etter systemer som gir dem orden i livets egentlige kaos.  Idealer som gir falsk trygghet og ro blandt menneskene. Å være forutinntatt mener jeg en person som en representant for et ideal bestående av "faste og evigvarende" systemer.  Slike systemer gir menneskene en måte som heter vanetenkning. Man er slave av størknede vanetenkning.

Livet er en bevegelse lik naturen er en bevegelse. Vi kan gjøre naturen vakrere ved å la den gå sin naturlige omløp, dvs. uten menneskelig inngrep i naturen. Naturen er et system som stadig forandrer seg i omløp uten menneskelig inngrep.

Sett at gjensidig anerkjennelse er av en kulturell karakter, bygd på mellommenneskelige relasjoner:

For meg personlig er det en alvorlig funksjonshemming hos mennesker som ikke forstår anerkjennelsens betydning for menneskelig utvikling, dvs. den autonome selvrealisering, som en bevegelse eller forandring over tid. Jeg mistenker at folk tror de vet hva anerkjennelse betyr, for hva gjør de i praksis.  Hvis forutinntatthet er en gift mot gjensidig anerkjennelse, så blir det praktiske selvforholdet hos mennesket sykt! Misaktelse eller ringeakt. Fordi dette oppleves som krenkende/nedverdigende hos personen som er utsatt for forutinntatthet eller fordommer hos andre, og fordi den som forutinntar eller fordømmer mot person(er) er slave av størknede vanetenkning. Det er altså tosidig oppfatning som setter opp mot hverandre.

Jeg tror ikke at menneskene selv er klar over at slike holdninger som forutinntatthet  eller fordommer, basert på størknede vaner som tenkning og moral, er mye verre enn f.eks. torturinstrumenter som brukes til å presse ut en person. Fysisk tortur er en ting, mens psykisk tortur er en annen.

Fugleskremsel

Fugleskremsel? Hva? Hva i all verden dukker begrepet opp for meg? Hvor kommer dette ordet fra? Hvis vi ser bort fra dette etymologiske ordet, og istedet fremstiller vi oss, ut fra praksis, hvordan bønder er frustrerte over at frekke fugler som kommer og tar deres "skatter". Bøndene har ikke tid til å være på åkrene og forsikre at ingen fugler skulle ta, siden de har mye annet å gjøre på gården. Åkrenes "skattekammer" er i vekst. Hvis jeg prøver å tenke hardt på hvor "jævlig" det kan være når pengene mine i banken er borte, kan jeg ha selvinnsikt i andre sammenhenger. Åkrenes "skattekammer" er gull verdt for bøndene og er deres levebrød. Derfor kom ideen om fugleskremsel for å skremme de frekke fuglene vekk fra åkrene.

Men hjelper det? Hjelper det om en påstår at en bank har verdens beste og sikreste hvelv, men blir likvel ranet? Slik er det også med fugleskremsel. De er ikke sikre. Fuglene lar seg, etter en tid med de fugleskremslene på plass, ikke skremme av disse. De tar og tar likevel. Dette skaper en frustrasjon blandt bøndene.

For å trekke et annet eksempel på fugleskremsel-metaforen, kan jeg tenke meg at det finnes "fugleskremsler" i et samfunn. Hva? Hva kan vi forbinde oss med "fugleskremsler" i vårt samfunn? Vi frykter og gjemmer bak buskene for de "fugleskremslene". Jeg kan tenke meg fra mine barn- og ungdomserindringer om hvor redd jeg var for de heslige, ubehagelige personligheter som uteliggere, skumle fyrer, sinte hunder, pønkere, gretne gubber osv. Jeg var jo oppdratt etter normens rammer og reagerte på de som hadde atferd og oppførsel på andre måter enn hva jeg forventet av dem. Til dette skriver Nietzsche i Menneskeligt, alt for menneskeligt at friånder eller ubundne sjeler er de "[som] tænker anderledes, end man forventer af dem ud fra hans herkomst, hans omgivelser, hans stand og embede eller ud fra tidens herskende anskuelser. Han er undtagelsen, de bundne  [konforme] er regelen [...]" (Nietzsche 2007:154; § 225).

Mot eksamenstid og "barnet" i nietzscheansk forstand

Nå går jeg mot slutten av det første året som masterstudent. Hvis jeg består to fagemner i dette semesteret, så begynner jeg med masteroppgaven fra nå i høst. Akkurat nå tenker jeg mye på eksamen, og ser frem til å gjøre det så godt jeg kan. Det er alltid utfordring før hver eksamenstid. Mye lesning og forberedelser. Slik har det alltid vært for meg siden jeg begynte på bachelorprogrammet i 2005. Jeg blir alltid sliten på kveldene etter lange økter med studier. Av og til litt smerter i brystet. En fornemmelse av litt "fremmedgjøring" i meg. Med dette mener jeg min indre verden. Den føles som en svamp. Det er ganske ubehagelig følelse. Det er derfor jeg ikke er så veldig begeistret for eksamen, men vet av erfaring at det er en stor befrielse etter at jeg er ferdig med hver eksamen. Liksom en rusfølelse av det ukjente. Jeg mener at jeg holdt ut helt til siste sekund av en eksamen, så slippes jeg ut av denne situasjonen at den følelsen av å legge av meg 100 kg åk er i en stor grad. Her tenker jeg på det nietzscheanske "barnet" i Zarathustra-boka (om åndens tre forvandlinger). Når jeg endelig er ferdig med eksamen og bekreftelse på resultatet, omvurderer jeg av alle verdier og fylle opp den tomhetsfølelsen etter eksamenstiden. 

En fremtid har begynt med mål. Fremtiden blir nutid. Nutiden blir fortid, og fortiden er derfor nutidens store omvurdering av alle gamle verdier. Igjen ny fremtid med nytt mål! Her starter den evige gjenkomst! 

Bringer vi våre tidligere stadier med oss i vår utvikling?

Jeg henter et notat fra en filosofiforelesning fra 2005 som en av mine gode venner har skrevet ned:

"Testspørsmål: Hvem bryr seg om hvordan man selv var som barn?

Det er en spenning her. I en forstand - numerisk sett - er man den samme. Vi har da en tendens til å tro at vi også er de samme når det gjelder innhold. Men test deg selv: Les en bok opp igjen som du likte veldig godt da du var barn. Dette kan være brutalt og desillusjonerende - og grunnen er at du derved vil ødelegge fullstendig et godt barndomsminne! Dette er noe som viser med all tydelighet at vi nå er blitt helt annerledes enn vi var som barn.

Vi er bare nødt til å gi slipp på ting og ikke begynne å tro at vi har bevart vårt gamle jeg. Hvem er å foretrekke: Gutten som gikk på Brann stadion som liten og fortsetter å gjøre det hele livet, eller han som vokste det fra seg og ble filosof? Kunnskap handler altså ikke først og fremst om oppsamling av fakta. Jo mer vi utvikler oss, jo mer vil vi legge bak oss. I dette ligger det mange tragedier og samlivsbrudd. Likevel er det en del av livet som ikke er til å komme forbi. [...]."

Anerkjennelse som moralsk grammatikk?

Etter å ha lest og studert nøye, har jeg forstått det slik at den tyske filosofen Axel Honneth mener at det ikke er mulig å ha et fullstendig samfunn som er bygd opp bare på kjærlighet eller rettigheter. Det er behov for enda mer enn disse til sammen. Vi trenger solidaritet, kultur og verdifellesskap. De tre formene for anerkjennelse kjærlighet, rettferd og solidaritet utgjør det positive, praktiske selvforholdet og som igjen utgjør den intersubjektive relasjonen med andre mennesker. Denne relasjonen utvikler altså til sosial tillit, sosial aktelse/respekt og sosial verdsettelse. Dette er en form for gjensidig anerkjennelse.

Men i følge vårt samfunn er det et problem: Det er preget av ringeakt eller krenkelse.

Hva forstår vi anerkjennelse er, og hvordan kan vi oppnå den? Honneth selv  mener at vi må ta innover oss hva det vil si å bli krenket.

Fravær av å anerkjenne eller å bli anerkjent, er krenkelse. Krenkelse eller ringeakt har tre motsvarende former i forhold til de positive anerkjennelsesformer:

1. Overgrep (voldtekt, bli slått ned, ydmykelse)
2. Ekskludering (fratakelse av rettigheter, satt ut av miljøet/samfunnet)
3. Misaktelse (frarøvelse av status som viktig for andre) 

Anerkjennelse kan skape den stabilitet vi trenger i vårt samfunn. Om den faller bort, så får vi forskjellige former for krenkelse/ringeakt og sosial konflikt.

Mennsker kan bli utsatt for slike krenkelser slik at de gjør noe med den, eller kan de ikke bli utsatt for slike krenkelser/ringeakt uten at de gjør noe med den. Slik jeg forstår Honneth, har han tatt opp en løsningsforslag som kan vise veien ut av krenkelsene: en moralsk grammatikk.

Moralsk grammatikk er noe som Honneth ser viktigheten av nettopp anerkjennelse som kommunikasjon, som et språk som trenger en grammatikk til å fungere. Når vi reagerer på en grammatisk feil i en språklig setning, er det akkurat det samme måte som vi reagerer på krenkelser.Vi kan si på en annen måte: krenkelse er "en feil bit" i vår moralske grammatikk som gjør at vi reagerer på den. Når vi retter opp den grammatiske feilen i den språklige setningen, lærer vi å gjøre det riktig i ettertiden. Slik er det med vår moralske grammatikk også. Det er her Honneths grammatikk som prosess kommer inn: å gjøre det negative over til noe positivt med anerkjennelse som imperativ.

Altså ser vi at alle mennesker trenger å bli anerkjent, derfor er det moralsk galt å samhandle som om det ikke var tilfelle (dvs. at gjensidig anerkjennelse ikke finner sted ved samhandlingen). Det er en slik måte som bidrar til den moralske grammatikken til å motivere til en kamp om anerkjennelse.

Det gode liv

Jeg tar utgangspunkt i Filosofisk leksikon, side 340, punkt 1:

"I tysk opplysningsfilosofi betegnelse for en filosofi som spesielt tilsikter å gi praktiske anvisninger for et godt liv."

Fordi denne definisjonen, i følge Hevrøy (Nietzsche og spillets livsfilosofi, en masteroppgave 2007), vil klinge sokratisk i Nietzsches ører. "Om man trakter etter et godt liv kan det være et symptom på at livet ikke sees som noe godt i utgangspunktet" (Hevrøy 2007:8-9).

Hvis et godt liv kan være et symptom på at livet ikke sees som noe godt i utgangspunktet, så er Sokrates' død pekt på hans resignasjon i møtet med livets lidelser. Dette betyr at Sokrates nedvurderer det gode liv som det sanselige og det fysiske liv. Derfor kan det gode liv, for Sokrates, vitne om en distanse til livet.

Og hvis det er slik, så vil man forsøke eller flykte fra livet.

Dette er i tråd med Nietzsches oppfatning at kristendommen er den religion som sier nei til dette jordiske liv, som en form for et asketisk ideal. Nietzsche ser for seg at vi må godta ens liv slik det er. Dette er noe Nietzsche ønsker at vi skal bedre vår helse gjennom å beja til livet og ta på oss lidelsene i livet. Slik jeg forstår Hevrøy, så mener han at Nietzsches tekster kan forstås som en lek hvor smerten leves ut og gjennomgåes. Videre bemerker Hevrøy at "uttrykket, kunsten, ser ut til å gi en lystfølelse. Samtidig løser leken (fortolkningskunsten) opp de fastholdende repressive rammer". (Hevrøy 2007:8)

Vår oppgave er: hva er det gode liv, egentlig? Slik jeg forstår Nietzsche, er livet ikke statisk. Det er i stadig bevegelse eller dynamisk. Livet forandrer seg hele tiden. Alt som er statisk, er for Nietzsche livsfiendtlig.

Å ha perspektiv på det gode liv, er rett og slett veldig individuelt eller personlig anliggende. Hvert individs fortolkning av livet avgjør hva det gode liv er. Sett at alle har en drøm: Et godt liv! Person A sitt gode liv er ikke det samme som person B sitt gode liv. Her er det snakk om to helt forskjellige "gode liv".

Jeg lar meg til slutt inspirere av Nietzsche at det ikke finnes noe absolutt eller universell definisjon av det gode liv (heldigvis), men at det gode liv er som elven eller naturen slik den er, i stadig forandring, i heraklitisk forstand.

Panta rhei

Forestill dere at en person har et problem: Et gammelt og skrinlagt problem som ikke aksepteres av en del gruppe mennesker, ja i betydningen av stereotypi eller stigmatisering fordi personen har gjort en feil som kan være mer eller mindre alvorlig. Sett at denne personen har innsett seg selv, bearbeidet, reprodusert og fornyet sitt liv. Denne personen er frustrert over at de uvitende anklagere som skylder på henne ikke vil forstå hennes gamle og skrinlagte problem, og opplever dette som en krenkelse. (Problem kan f.eks. være tyveri, løgn, undertrykking  osv) At de ikke forstår livets gåtefulle hemmeligheter er at alt er i stadig forandring (panta rhei). Mennesker, slik naturen viser seg, forandrer seg over tid. Alle mennesker kan tabbes ut, bearbeides, reproduseres og fornyes. Liksom en bil var en gang splitter ny, men etter hvert som tiden gikk ble denne bilen gammel og utslitt. Men den kunne repareres og bli en god bil, ja nesten som ny. Slik er det med menneskene også. Og slik må de kjære menneskene forstå og akseptere. Og ikke minst gi hverandre sjanse til å rette opp.  For hvem som helst av oss kan gjøre mer eller mindre feil i fremtiden. (Merk! Intet et menneske er feilfritt!) Hvis en person som ikke aksepterer andres feil før denne personens  egen feil, kan han få problemer. Og hva blir da konsekvensen for dette? Jeg antar at han får samme mynt tilbake. For en negativ moralsk erfaring. Er dette da sunt? Neppe! Personen kan oppleve krenkelse eller fornedrelse, og først da erfarer han misaktelse som en moralsk erfaring. 

Jeg ser på livet som  trapper oppover uansett hva mennesket har gjort. Jeg ønsker å vise til den tyske filosofen Immanuel Kant (1724 - 1804) sin artikkel "Is The Human Race Constantly Progressing?" om menneskets fremskredne utvikling mot det bedre hva angår moralske og kulturelle forhold(eudaimonisme=lykke). Her tenker jeg at livet er en skole liksom en elev kan gjøre grammatiske feil, og lærer av den. Livets store spørsmål er hvordan vi skal lære å leve, både individuelt og i fellesskap med andre mennesker.

Livet er ikke alltid som vin i nytelse. Det må bevares gjennom gjensidig anerkjennelse.Vi må skape positive praktiske selvforhold som er basert på parametrene selvtillit, selvaktelse og selvverdsettelse gjennom nettopp gjensidig anerkjennelse som konstituerer den interpersonlige relasjonen. Hvis de tre parametrene er positive, blir det praktiske selvforholdet positiv og i god balanse. Tenk da hvis en eller to av de parametre ikke fungerer, kan det oppleves at det praktiske selvforholdet er ute av balanse, og det impliserer på mange forskjellige måter avhengig av personers evner og egenskaper til å takle denne vanskelige situasjonen på. Dette bør ligge til grunn for å kalle vår felles moralske erfaring. Viser til tittelen "Anerkjennelsens kraft" i denne bloggen.Og dette kan være en slags psykologisk betonet. Panta rhei kommer fra det greske ordet som betyr at alt flyter. Livet flyter! Dette ordet stammer fra den greske filosofen i førsokratisk tid, Heraklit.